Japan

Nasjonal karakter og kuriositeter:

• Det tradisjonelle og velkjente høflighet av japanerne i praksis er det enda mer overraskende. Det som presenteres for oss under oppholdet er ikke bare en formalitet. Selv folk uten spesifikke interesser (som resepsjonister eller servitører) viser seg villige til å hjelpe oss ved enhver nyttig anledning. Språkgrensen består, men god vilje på begge sider lar oss overvinne enhver barriere ved å bruke alle mulige midler: enkeltord, bevegelser, Google Translate, bilder hentet fra Google og alt annet som kan være nyttig. Når de ikke er i stand til å være til støtte, ville man nesten trøstet dem for det de ikke var i stand til å gjøre. En perfekt organisasjon gjør resten, og begrenser risikoen for feil eller misforståelser så mye som mulig.
• Utdanning: både på offentlig transport og på gaten forblir tonen i stemmen alltid lav, det er ikke noe konsept for å snakke høyt eller rope. Når offentlig transport har en tendens til å fylles opp, blir passasjerene bedt om å avstå fra å ringe eller motta telefonsamtaler. I tilfelle er det definerte punkter som skal brukes for ikke å forstyrre andre passasjerer. Røyking er også forbudt i mange sentrale områder og skiltene er godt synlige på bakken. I virkeligheten regnes røykere som pariaer: i serviceområdene er det lukkede eksterne boder (noen ganger i nærheten av søppeldunkene). Vi har ofte sett folk med sigaretter i hånden bryte seg løs fra vennegruppen for å få "fiks" uten å slå dem med sigarettrøyk.
• Klær: En annen overraskelse kom fra måten japanerne kledde seg på. Nå vant til de revne jeansene eller jeansene med skrittet i knehøyde på moten i den vestlige verden, som det ikke er klart om de bare skildrer intellektuell fattigdom eller også fremkaller en økonomisk, er dresser og dresser fortsatt på mote i Land of the Rising Sun. Menn og kvinner (ikke alle ledere) frekventerer T-banen i nøkterne klær, menn ofte med jakke i mange tilfeller ledsaget av slips og kvinner med elegante klær i klassisk snitt. Alle podet på genetisk slanke kropper, men uten grasiøse former som ytterligere forsterker sjarmen deres. Den eneste skyggen av forfall finner vi i sentrum av Tokyo, der moderne punkere viser frem svarte klær med tykke platåsko, spesielt jentene viser frem lange nettstrømper som nesten når shortsen.
• Flåten av biler den består av 95 % lokale kjøretøy; resten er luksusbiler, hovedsakelig av europeisk opprinnelse (BMW, Mercedes og noen Porches); vi ser noen Fiat 500, de eneste italienske bilene som ble møtt under turen. Det bør bemerkes at mange veier er spesielt smale, noen ganger ikke engang enkle for en enkelt bil; JSKN-klassen er de mest populære, kompakte kubikkboksene, ikke i det hele tatt aerodynamiske og estetisk lite attraktive fra utsiden, men ekstremt funksjonelle og romslige innvendig, utstyrt med tilbehør og med redusert drivstofforbruk.
• Opplag: Trafikken er alltid preget av orden og respekt, vi fant ingen køer eller trafikkork til tross for ferieperioden, takket være den massive bevegelsen med turistbusser og effektive tog. Trafikklysene er plassert horisontalt og er plassert etter krysset, noe som krever oppmerksomhet for ikke å finne deg selv midt i det før du skjønner at det er rødt. Fartsgrenser er kanskje et av de få temaene som japanerne avslører en veldig fleksibel tolkning av, da de for eksempel ikke er med parkering og kjøring i beruset tilstand (maks. 0,3 i promille): gitt tilstedeværelsen av en altfor forsiktig grense på 80 km/t, reiser folk vanligvis i 100 og enda høyere. Tomgang (dvs. å holde motoren i gang når kjøretøyet står stille) er svært hyppig, både for å holde klimaanlegget eller varmen i gang som en form for bekvemmelighet og for å unngå å slå av motoren når du er om bord. Når det gjelder fotgjengertrafikk, var vi ikke i stand til å forstå hvilken side som skulle holdes innenfor offentlige passasjekorridorer (det være seg innenfor t-banestasjoner i stedet for rulletrapper). Noen ganger får du beskjed om å holde deg til høyre, noen ganger til venstre.
• Byplanlegging: ødeleggelsen av siste verdenskrig krevde gjenoppbygging av hele nabolag, om ikke byer, som favoriserte en byomlegging basert på mer moderne konsepter, slik at veisystemet og utviklingen av ruter for offentlig transport kunne dra nytte av det. Økonomisk utvikling og den påfølgende økonomiske tilgjengeligheten tillot etableringen av futuristiske broer og forhøyede broer på 70- og 80-tallet som har representert forkant innen offentlige arbeider i årevis. Går vi videre til privat konstruksjon, er mange hus fortsatt bygget i tre i dag, som kan sees i de typiske handels- eller samurai-nabolagene, så vel som i slottene som har skapt historien til landet
• Parkering: Vi vil ofte komme over det intelligente parkeringssystemet, som vi vet er en strengt administrert sak i Japan. Det er praktisk talt ingen gratis parkering langs veien: enten er det privat parkering (derfor forbudt), ved en bedrift (f.eks. supermarkedet, men den kan kun brukes i handletider), eller på de angitte offentlige parkeringsplassene, normalt mot en avgift. I dette tilfellet er bilen parkert på de angitte plassene, etter et par minutter heves en plattform under karosseriet for å blokkere bilens utgang; når du returnerer skriver du inn tonehøydenummeret på den aktuelle skjermen, displayet viser beløpet som skal betales (bare følg instruksjonene på japansk...), du betaler det kontant og plattformen senkes slik at hjulet kan passere over det, og dermed frigjøres bilen. Selvfølgelig, hvis du er for sent, går plattformen opp igjen, og blokkerer utgangen.
• Butikker: gjennom hele turen vil de små markedene som finnes nesten overalt være en garanti for å finne drikke, frokostmat, enkle lunsjer (sushi, onigiri osv.) og alt du trenger i hverdagen. Denne typen butikk kalles kjent konbini; det er i hovedsak tre kjeder (7/11, Lawson og FamilyMart) og de tilbyr standard japansk kvalitet. Hvis det er en måte å finne en spesialisert delikatesseforretning i stedet for et konditori, prøver vi å ikke gå glipp av muligheten. De har ofte en liten, men lite innbydende visning av varm, hovedsakelig stekt mat.
• jeg priser de er ganske lave og på flyplasser ser vi ikke spekulasjonene som er typiske for praktisk talt alle flyplasser i verden: en kaffe koster ca. €1,50, en liter vann €1, onigiri €2 hver, kjeks i butikken når ikke €2, for en lett men god middag kan €15 være nok, mens å betale €25 øker mengden. Valutakursen rundt 160Y for €1 er absolutt til stor hjelp, men i noen tilfeller gjorde vi en sammenligning med mer ugunstige situasjoner (bare husk at like før Covid var kursen rundt 115/120Y) og det viste seg at det ikke var så ugunstig, tatt i betraktning at kvaliteten alltid har en ganske høy standard. Det er få vekslingskontorer, bortsett fra bysentrene Tokyo og Kyoto, i klar kontrast til japanernes vane med intens bruk av kontanter. Noen er automatiske, tilbyr ugunstige økonomiske forhold og endrer små beløp, vanligvis tilstrekkelig til å kjøpe en billett for å besøke et monument eller litt mer.
• Det som i våre øyne er en klar motsetning er de betalingssystemer eller helt automatiserte innsjekkinger med relativt lite bruk av kredittkort. For eksempel er det praktisk talt umulig å kjøpe t-banebillett i en fysisk bemannet skranke, men samtidig må du betale kontant og det er ingen problemer med å få vekslepenger. Det samme skjer på restauranter, hvor du i mange tilfeller må bestille via en app på et nettbrett (kanskje bruke Google Lens til å oversette) eller via QR på smarttelefonen bare for deretter å betale regningen med sedler. Når du betaler kontant er det alltid små skuffer å sette inn pengene på, den ansatte (i supermarkedet eller andre steder) teller dem på stedet og viser ganske tydelig hvor mye han har fått og samler det inn; dette tydeligvis for å unngå tvister senere med resten
• Kjøkken: det er mye snakk om japansk mat og ikke uten god grunn. Det er imidlertid nødvendig å foreta en kort analyse og gjøre noen forskjeller for å foreta en objektiv vurdering: hvis på den ene siden å spise god rå fisk er en nytelse for ganen, er bra for helsen din og ærer et land som vet hvordan man opprettholder kjølekjeden for ikke å forgifte magene, bør det også bemerkes at sushi, sashimi, nigiri ikke kan betraktes som en kombinasjon av bly og ingrediens. å lage en rett med en annen smak enn de originale komponentene. Ramen, udon og soba i seg selv er gode supper eller pastaer som ville hatt beskjeden suksess i Italia. I hovedsak: sammenlignet med upåklagelige ingredienser som gleder smaken, er det ingen matchende kreativitet og utdypning som ikke bare kokker, men også bare fortidens mødre visste hvordan de skulle lage mat. Når det er sagt, er det å spise i Japan en av grunnene til å kjøpe en flybillett.

Merkelig nok, i et land i det fjerne østen hvor ris antas å være nesten det eneste valget når det kommer til frokostblandinger, i virkeligheten, med unntak av sushi og når den brukes som et supplement til fiske- eller kjøttretter, brukes den mindre enn i andre kjøkken i området. Hvete er den mest populære og konsumeres i ramen, udon og otonomiaki og finnes i mange typiske oppskrifter.

• Salgsautomater: tilstede overalt med en utrolig kapillaritet og selv på de minst tenkelige stedene kan du kjøpe alle slags ferske alkoholfrie drikker, i noen tilfeller til og med mat, til en normal pris.
• Ansiktsmasker: Selv før Covid hadde mange japanere på seg masker offentlig, kanskje av en form for ekstrem hygiene eller av respekt for de foran dem. Allerede nå er det vanlig å møte mennesker med ansiktet dekket, noen ganger med designerstoffer eller i kombinasjon med klær, spesielt på T-banen eller som resepsjonister, butikkmedarbeidere eller generelt personer i kontakt med publikum i et kundeforhold. Imidlertid ser vi ofte individer som bruker den ved å kjøre alene eller gå utendørs. Selvfølgelig er det ingen begrensninger av noe slag, og valget er helt fritt. Hvis du ønsker å være rampete, kan du lese et tegn på innadvendthet for å skjule følelsene dine som følge av en grimase eller andre uttrykk, som vi godt husker fra tiden vi levde under Covid.
• Kurver: spesielt i Kyoto, men i hele Japan vi besøkte, la vi merke til knappheten om ikke den totale mangelen på søppelkasser. Vi har ikke klart å forstå om dette er hygienegrunner, sikkerhetsgrunner for å unngå angrep med bomber plassert i selve søppeldunkene eller noe annet. Faktum er at det kan bli en vanskelig oppgave å deponere til og med et enkelt stykke papir eller en tom plastflaske hvis du er på gaten eller i nærheten av et busstopp.
• Toaletter: bortsett fra at vi ikke har sett et eneste tradisjonelt toalett, ikke engang på offentlige bad, og at de alle er automatiske med en mer eller mindre variert rekke av muligheter og bekvemmeligheter, er det i urinaler for menn en liten krok som man kan henge paraplyen på. I de kvinnelige kan du finne seter for barn og stellebord komplett med all komfort. Vi ser det beste av det i et serviceområde langs motorveien som fører fra Nagoya til Kanazawa: like etter å ha kommet inn i tjenestene for menn eller kvinner viser en skjerm hvor mange toaletter som er gratis, så mye at når jeg går inn, gir nummer én plass til to, et tydelig tegn på at noen har fullført behovene sine og har frigjort stedet. Dette er et passende eksempel på hvordan visse bekvemmeligheter er generaliserte og kan brukes av alle og er sannsynligvis også synonymt med et folk som ser ut til å ha få ønsker å uttrykke
• Kabler: sannsynligvis på grunn av den ustabile bakken på grunn av den intense telluriske aktiviteten, ser de elektriske ledningene ut til å være alle opphengt på stolper på en kaotisk måte, med dinglende nøster og påfølgende optisk forurensning nesten i samme grad som det man ser i mye mindre ryddige land som Vietnam eller Nepal.

Tips og bruksanvisninger:

• Besøksperiode: hvis slutten av mars/begynnelsen av april sammenfaller med den ideelle tiden for å se hanami (kirsebærblomstring), representerer perioden vi var i eksplosjonen av vårgrønt, preget av oppblomstring av asaleaer, rhododendron og iris. En hale av hanami kan fortsatt nytes i fjellområder der sesongen ligger lenger tilbake. Det bør tas i betraktning at vår besøksradius spenner fra sentrum (Nikko) til sør (Kyushu-øya). En annen situasjon og andre farger vil bli sett om høsten, når det enorme antallet lønner vil ta på seg kromatisiteten til rust, og forvandle landskapet ytterligere. Imidlertid har deres grønne og rødlige utseende all sin betydning. Temperaturene er milde, med et par dager hvor vi ikke hadde hatt noe imot et par grader lavere, mens vi møtte totalt to halve dager med regn.
• eSim: kjøpt online med Saily by Nord VPN. Den kobles til umiddelbart og automatisk så snart den treffer japansk jord, og vi har aldri hatt noen tilkoblingsproblemer.
• selv om du ikke trenger den fra Italia sett, er det best å fylle ut den vanlige informasjonen som kreves når du går inn i landet på nettstedet https://www.vjw.digital.go.jp og last ned appen for å få en QR-kode som skal vises til personalet ved innreise til passkontroll. Det er ikke et must, men det effektiviserer praksisen.
• Taxi app: Uber fungerer, men henvender seg til det lokale taxinettverket og er ikke spesielt praktisk. Det er også GO-appen som er litt bedre. I sannhet tok vi bare to drosjer og på veldig korte avstander brukte vi den vanlige Uber
• Værmelding app: Vi brukte Weather Japan-appen, og den viste seg nøyaktig. I Fuji-området er det et presist sted som indikerer forventet vær på fjellet for å lette observasjonen: https://fuji-san.info/en/index.html.
• Japan wifi automatisk tilkobling: en app som hjelper deg å søke etter gratis wifi. Ikke verst, spesielt for smarttelefoner uten e-sim.
• IC-kort: Suica eller lignende brukes for å slippe å betale kontant for t-bane, busser, men også ulike virksomheter. Vi foretrakk å ikke ta det (selv om det til slutt ikke koster noe) da man ved å kjøpe dagsbilletter i byene kan bevege seg bedre, ellers sirkulerer det mye kontanter og det er ikke noe problem å ha penger i lomma.
• Kredittkort: uventet i Japan brukes de mindre enn i andre land. Billetter kan kjøpes på salgsautomater, men betales normalt kontant og ofte aksepterer ikke typiske restauranter (izakaya) kort.
• Elektriske adaptere: 110v, samme type som brukes i USA.
• Kraftbanker: vi lot det være hjemme og vi gjorde en feil. Mellom Google Maps, Translate, internett, fotografier osv. går smarttelefonen raskt tom for batteri. Heldigvis hadde vi den gamle smarttelefonen som støttet i det minste fotografering og navigasjon når det var nødvendig.

TURISME I JAPAN: til tross for å ha gått i høysesongen, ble vi positivt overrasket over fraværet av køer eller ekstremt intense strømmer av turister; takket være organisasjonen og utdanningen til japanerne (en gave som ender opp med å smitte utlendinger også). Lokale besøkende har en tendens til å reise på pakketurer; gruppene ankommer vanligvis med turistbusser, drar for å besøke de mest kjente monumentene og kommer tilbake etter å ha stoppet på en restaurant for å spise lunsj. Hvis du klarer å unngå dem er du trygg; i alle fall, bare flytt deg litt bort fra hovedattraksjonen og du befinner deg i et fredelig miljø. Det må imidlertid sies at selv når du er blant mange mennesker, er oppførsel alltid høflig og roping hører ikke til kulturen på øya. Denne formen for å besøke de mest populære templene eller helligdommene bringer med seg fordelen av å kunne lytte til de historiske fortellingene fra guidene, men ender samtidig opp med å miste den mystiske religiøse sjarmen som uunngåelig krever en begrenset menneskelig tilstedeværelse, spesielt med uavbrutt rekkefølge av bilder som hindrer en i å nyte en intim atmosfære. Selv på disse svært turistrike stedene er det ikke lett å finne noen som snakker engelsk: de som begrenser seg til å kjenne til de grunnleggende begrepene som kreves av yrket, ofte uten noe grammatisk grunnlag. Å stille spørsmål eller prøve å holde en tale gir opphav til pinlige situasjoner der samtalepartneren prøver å gjøre opp for sine mangler på noen måte, uten å lykkes og kaste bort tid. Selv instruksjonene lar i mange tilfeller noe å være ønsket: bortsett fra at de vanligvis bare er på japansk, selv når det er noe på engelsk, er det vanskelig å finne en sammenhengende neste. Alle tegn skal ikke tilskrives dårlig vilje eller systematisk desorganisering, men snarere til den nylige utviklingen av den internasjonale reiselivsnæringen.

Det som er sikkert - og dette gjelder spesielt for Kyoto - økningen i besøkende forstyrrer den ryddige hverdagen til den gjennomsnittlige japanske mannen, både på offentlig transport og i butikker eller andre steder. Alt dreier seg om de delikate reglene for høflig sameksistens, som innblandingen fra utenlandske turister setter faretruende fare for. Turisme må ses i det minste fra et dobbeltperspektiv med ytterligere distinksjoner: mens japanerne reiser kompakt i grupper og beveger seg på en homogen måte spesielt med buss, kan utlendinger være i organiserte grupper (ikke mange) eller alene (kanskje med en lokal retning for å komme seg ut av språklige, kulturelle, skiltingproblemer osv.). Blant de sistnevnte kjenner vi tydeligvis igjen vestlige, Midtøsten eller indianere, men vi savner i stor grad den massive tilstedeværelsen av asiater som vi ikke kan skille fra lokalbefolkningen (en detalj som ikke skal fortelles til japanerne!). Blant disse har vi identifisert flere taiwanesere, innbyggere i Hong Kong og selvfølgelig kineserne, som på grunn av kultur og historie ikke lett kan integreres med japanerne. Den tilfeldige holdningen til noen irriterer nok og fører til en form for dårlig skjult intoleranse. Vi vet ikke om det har noe med denne følelsen å gjøre, men noen ganger hender det at vi besøker viktige monumenter uten at det finnes dokumentasjon på engelsk; brosjyrene finnes, de er godt laget, men de er kun skrevet på japansk.

Japanerne har en høy følelse av privatliv, men italienerne som bor i turistområder vet også godt at tilstedeværelsen og noen ganger innblanding fra feriegjester ikke alltid skjer på tå: å endre mentaliteten tar generasjoner og en periode med gunstig valutaveksling er ikke nok til å transformere en befolkning med den høyeste medianalderen i verden til å tolerere de som kommer med en annen kultur, selv om de bare blir i noen få dager. Globaliseringen de siste 30 årene har ikke påvirket dagliglivet til de fleste japanere, knyttet til religiøse og historiske verdier som ikke favoriserer åpenhet.