Mt. Elias N.P.

Morgen på Richardson Highway og Willow Lake

Vi drar tidlig, siden det i dag er lagt opp til et langt maraton i det som kanskje vil vise seg å bli den mest skuffende dagen i forhold til forventningene kvelden før. Det magiske øyeblikket får vi straks langs Richardson, der den stigende solen lyser opp skogene og lysningene der innsjøene speiler den blå fargen (fremfor alt Willow Lake). Et syn som krever flere fotografier.

Men det skjer også en betydningsfull og ganske merkelig episode. Trafikken på den tiden er nesten fraværende, og de få bilene suser forbi i høy fart. Vi stopper på siden med nødblink på for å markere vår tilstedeværelse, og med vinduet åpent tar jeg utallige bilder av det fortryllende landskapet. En bil som er i ferd med å kjøre forbi oss, bremser ned og legger seg ved siden av. Jeg ser en fyr som ser ut til å ville si noe, og idet jeg glemmer at jeg ikke er i Italia, tenker jeg at han vil rette en pistol mot meg for å be om lommeboken og alt annet av verdi. I stedet spør han høflig om vi trenger hjelp. Vi takker ved å vise kameraet, og gentlemanen forstår og kjører videre med et smil. Og tenk at dette en gang var far west.

Mot Chitina og Wrangell-St. Elias

Etter rundt femten mi. tar vi østover på Edgerton Hwy i 33 mi., der man i det fjerne begynner å se isbreene på Mount Drum (3600 m) og foran oss Mount Wrangell (4317 m) med Blackburn (4996 m). Vi er i ferd med å kjøre inn i Wrangell-St. Elias N.P. Det er uten sammenligning den største parken i States, så stor at den rommer seks ganger Yellowstone. Mindre kjent og mindre besøkt enn Denali, har den langt vanskeligere tilgjengelighet, så mye at det bare finnes to veier som er ganske kompliserte å kjøre, og som likevel går relativt kort inn i parken. Man kan virkelig si at menneskelig tilstedeværelse er svært sjelden.

Vi når Chitina, der togene stoppet som dekket strekningen mellom kobbergruvene i Kennicott og havnen i Cordova over 60 miles, og hvor varer og mat ble lastet for de 800 arbeiderne og familiene deres som arbeidet som gruvearbeidere. Stedet forfalt i 1938 da gruvene stengte. Nå finnes det hus som smuldrer opp og få innbyggere.

McCarthy Road og Copper River

Herfra kjører vi den ujevne McCarthy Road østover, en vei bygget på traseen til den gamle jernbanen, som slynger seg langs de vakre Chugach Mountains og den brede Copper River mot historiske McCarthy. Reisen fra Chitina tar to og en halv time bare én vei og smaker av evighet. I sjeldne tilfeller klarer man å nå 30 mph; oftere tvinges man til å prøve å unngå hullene eller å ikke sette seg fast i gjørmen. I slike tilfeller kommer man ikke over 10/15 mph.

I virkeligheten er veien ikke direkte elendig; det avhenger bare av kjøretøyet man takler den med, tatt i betraktning lengden (totalt blir det 200 km grusvei). For å gjøre traseen om til kjerrevei ble svillene dekket med jord og stein. Med tiden avdekkes underlaget, og boltene som holdt svillene sammen kommer frem.

Kuskulana Bridge og ankomst til Kennicott

Kuskulana Bridge, en bro som er 160 m lang og 177 m høy, får en til å holde pusten idet man krysser den. Den er sikret og har fått guard rails, men utsikten over canyonen som åpner seg under, overbeviser en om å holde konsentrasjonen på kjøringen. Det finnes også en gammel jernbanebro i tre som nå er ute av bruk, og en rekke vakre utsikter over den grå elven av glacialt smeltevann nedenfor, som skal forene seg med Copper River, som munner ut i Stillehavet ved Cordova.

Vi parkerer ved det uunngåelige Visitor Centre og går den halve milen som fører til gangbroen over Kennicott River. I 1893 spente innbyggerne en stålkabel over elven og monterte et trinsesystem for å krysse den, som var i funksjon inntil for noen få år siden. Klokken 11 tar vi shuttlen som kjører de 5 mi. til Kennicott, og når frem rundt 11.30.

Det er en ghost town som ble forlatt i 1938 og ligger i nasjonalparken. Den ligger på en skråning rett over Root Glacier. Begge stedene oppsto etter oppdagelsen av det som var verdens rikeste kobberforekomster. Mer enn en by kan den betraktes som en samling bygninger brukt til kobberutvinning. Det som står igjen er ganske forfallent, men interessant, og man får håpe at restaureringsarbeidene som pågår, kan gripe inn før de skjøre trekonstruksjonene kollapser.

I juvet under stedet finnes en virkelig søppelfylling der jern og tre, en gang brukt til bygningene, dominerer, og der vrakrester av noe som i mellomtiden har forfalt, fra tid til annen kommer til. Det som var power station er i god stand, og inne kan man fortsatt se kjelene som produserte energien som trengtes til utvinningen. Den som arbeidet der, ble regnet som heldig fordi han kunne arbeide i et varmt miljø, mens temperaturene utenfor sank til avgrunnsnivåer. Det var en brann i 1924, men innsatsen var svært rask siden kraftstasjonen var avgjørende både for gruven og for håndteringen av malmen.

Fra McCarthy til Valdez

Det er ikke mange mennesker rundt omkring, til tross for at stedet er et turistmål som guidebøkene fremhever sterkt. I virkeligheten er det ikke mye å se i forhold til anstrengelsen som kreves for å nå det. Været begynner å bli dårlig når vi bestemmer oss for å gå en tur til Jumbo Creek, et utsiktspunkt for å se Root Glacier under oss. Det blir også et øyeblikk av spenning når noen vandrere som kommer motsatt vei, forteller oss at det går en stor svartbjørn (noen snakker til og med om en andre bjørn) i området. Vi fortsetter med største oppmerksomhet og prøver å snakke høyt for å signalisere vår tilstedeværelse. Vi møter bare andre vandrere som bekrefter observasjonen, men heldigvis for oss ser vi ingen bjørner.

Forholdet til bjørnene viser seg å være ganske komplisert: på den ene siden vil vi gjerne se dem for å kunne fotografere dem og lære dem bedre å kjenne, på den andre siden kreves det en viss oppmerksomhet når vi går på stier til fots for ikke å overraske dem. Dersom de skulle angripe, ville vi hatt svært små muligheter til å forsvare oss. Vi drømmer i hvert fall ikke om å mate dem, for boten er på 500 dollar.

På vei tilbake tar vi en runde i landsbyen McCarthy og kan ikke si annet enn at vi er skuffet. En gang var det stedet som leverte tjenester (også forstått som alkohol og kvinner) til gruvearbeiderne stasjonert i Kennicott. Nå finnes det få hus der, noen av dem svært medtatte. Ingenting vekker oppmerksomhet bortsett fra kunstnere som viser sin eksentrisitet ved å komme hit for å arbeide. Et par gavebutikker fullfører bildet. Å tilbringe en dag her kan vise seg å være en opplevelse som er enda lengre og mer utmattende enn reisen på den samme navngitte veien med sine 60 mi. grus.

Den veien tar vi straks etterpå, og den koster oss ytterligere to og en halv time med tålmodig kjøring. Da vi kommer til Chitina, får man lyst til å gå ut og kysse asfalten, men i stedet tar vi enda noen hundre meter grusvei for å se bedre på fishwheels (se området ved Nenana) på Copper River.

Etter å ha kjørt Edgerton Rd. tilbake fortsetter vi på Richardson Hwy. Det skiller oss fortsatt 72 mi. fra Valdez langs en utrolig panoramisk vei. Vi passerer Pump Station No. 12, den siste i serien vi har møtt siden Prudhoe Bay, langs Trans Alaska-oljerørledningen. Været er ikke dårlig, men solen er fraværende, og det bidrar ikke til å gi liv til landskapet.

Når trettheten synes å melde seg, ved mi. 28,6, står vi overfor Worthington Glaciers imponerende masse, som ser ut til å sperre veien. Heldigvis svinger veien så unna og unngår den, men ismassen like før Thompson Pass er fortsatt bemerkelsesverdig. Hvis den har trukket seg tilbake slik mange andre har gjort de siste årene, kan man lure på hvor langt den nådde før.

Klokken er nå 19, og været viser oss alle mulige sider av sin foranderlighet. Her går oljerørledningen under jorden i den åpne traseen ved siden av veien. Rundt omkring ligger fortsatt mange snøfonner, siden dette er et område der det snør mye og sannsynligvis også regner mye, fordi det tar imot fuktig luft fra Prince William Sound. Det snakkes om snøfall på rundt 600-900 tommer per år (15-20 m). Området har faktisk flere verdensrekorder når det gjelder årlig snøfall, snøfall i løpet av ett døgn osv.

På passet ligger skyene rett over oss; ja, på det høyeste punktet befinner vi oss i et tåkeområde der sikten forsvinner helt. Vi kommer ut på den andre siden, den som fører til Sound. Blå flekker på himmelen veksler med skyete partier og lar et idyllisk landskap under oss tre frem på nedkjøringen mot Valdez. Det som kan regnes som porten til Valdez er Keystone Canyon, der Bridal Veil og Horsetail Falls ligger, to vakre fosser som ser ut til å være gardiner for en slik port.

Etter den trange passasjen nederst på veien som kommer ned fra Thompson Pass åpner det seg foran oss en slette som heller mot havet, der juvelen Valdez ligger innfelt. Litt før klokken 20 er vi ved B&B-et som skal huse oss i kveld. Også her er damen fraværende, men på døren står alle instruksjonene for å komme inn. Vi ringer vertinnen for å melde vår ankomst, og hun kommer til oss på et par minutter. Det er et rikt møblert hus som vi skal dele med tre jenter fra Madrid, som sover i rommet ved siden av.

Kveld i Valdez

Vi spiser middag på Totem Inn basert på fisk (halibut og laks), god kvalitet, men tilberedt med liten fantasi. Byen er liten som vi ventet, med en fin småbåthavn, men den har en virkelig fortryllende beliggenhet. Når det gjelder været, har den trolig ikke samme hell, siden den deler skjebne med de andre småbyene ved Prince William Sound (Cordova og Whittier), rike på regn og tåke. Faktum er likevel at vannet her er blant de få som er isfrie hele året, selv om det om vinteren faller i gjennomsnitt 9 m snø, mens termometeret om sommeren når maks 16°.