Denali by Bus

I Denali blant busser, dyreliv og store vidder

Vekking klokken 4.30 med en enkel, men rikelig frokost på rommet for å rekke bussen som kjører den eneste veien gjennom Denali National Park. Parks Hwy er én eneste svingete vei på 91 miles som krysser hjertet av parken, og bare offisielle busser får kjøre der. Bussene er skolebusser som om sommeren brukes til denne funksjonen, med mulighet til å gå av og på etter eget ønske. Å kjøre hele veien betyr 13 timer tur-retur til enden av veien. Vi har i stedet bestilt turen til stoppet før endestasjonen, altså til Wonder Lake.

Som anbefalt velger vi setene på bussen som vender mot sør, siden utsikten er bedre på den siden. Sjåføren, Mike, kan man ikke akkurat kalle særlig jovial, men det er nettopp der han blir interessant. Han er en gåtefull og åndelig person, typisk for far west, som her snarere ville vært far north. Han er svært kunnskapsrik og utfører arbeidet sitt med en sterk følelse av tilknytning til naturmiljøet rundt oss.

Ved hjelp av en mikrofon gir han nyttig informasjon til denne massen av formløse, uhåndgripelige og ofte uinteresserte turister, med rette uverdige et slikt paradis. Han derimot, med en varm stemme som nesten høres ut som en hvisking for ikke å forstyrre miljøet vi er på vei inn i, forklarer parkens liv med stor lidenskap og stopper hver gang vi står overfor et dyr eller et landskap som er verdt å legge merke til. Han er en person med stor oppmerksomhet og omsorg for livet i parken, som om han beveget seg på tå.

Turistene fortsetter derimot å spise småsnacksen sin for å gjøre arterieveggene enda tykkere, bare opptatt av å fotografere dyrene når anledningen byr seg. Noen ganger virker det som om vi er med på en tur i en safarizoo, med den eneste forskjellen at miljøet rundt oss er Natur i superlativ form, og at alt vi ser omkring oss nyter full frihet. På hjemreisen lar han til og med et album med egne fotografier fra turer i området gå rundt, et tegn på hvor hjemme han føler seg i miljøet sitt.

Vår fotografiske jakt ender med et utbytte på 3 brunbjørner, 3 elger, to rever og en ulv. Den siste følger oss, eller rettere sagt leder oss, på veien tilbake i rundt tjue minutter i en scene som er nesten utrolig: den dukker opp langs veien og løper foran oss i lett trav, mens vi målløse ser på det uventede innslaget og følger den med bussen, fullt klar over at den har forkjørsrett. I det fjerne ser vi tydelig de hvite Dall-sauene, mens de leter etter salt og ser ut som om de henger på stupene.

Dagen er i hovedsak fin; av og til dukker det opp høye skyer som bare skaper litt bry for kameraobjektivene. Toppene rundt oss ses tydelig, med unntak av McKinley, som fortsatt er sint på oss for den urettferdigheten vi utsatte ham for to dager siden.

Fra Polychrome Pass til Wonder Lake

Ruten slynger seg frem med hyppige passeringer over høydedrag, og nedenfor dem ligger det som regel elver med brede elveleier som renner med stor kraft. Bakgrunnen er full av isbreer og høye topper. Man passerer Sable Pass før man ved mile 47 kommer til Polychrome Pass Overlook, der en stor variasjon av farger skyldes mineralene i bergartene.

Man får et vidt panorama over Alaska Range. Ved mile 66 ligger Eielson Visitor Center, hvor man har en flott utsikt mot McKinley (33 miles unna), men som sagt får vi bare se den nedre halvdelen. Senteret er nylig bygget og utnytter alle økologiske og miljømessige løsninger teknologien kan tilby. Der finnes en fin modell som gjør det mulig å lokalisere de ulike stedene vi har besøkt, og videne som fører mot McKinley. Vi bruker stoppet til å strekke på beina og gå opp til et panoramapunkt omtrent en mile unna. For ikke å gå glipp av Mikes buss og måtte vente på en annen, løper vi raskt både opp og ned.

Vi fortsetter mot det som blir vår endestasjon og stedet for en enkel matbit, Wonder Lake ved mile 84 og bare 5 miles fra der veien slutter ved Kantishna. Utsikten over innsjøen er utvilsomt interessant, men den kommer ikke foran andre naturgleder vi har sett så langt.

Alt i alt er det imponerende å stå foran så store åpne rom i rekkefølge, enorme daler som faller ned fra truende fjell, fulle av slyngende isbreer, helt til de forsvinner i frodige elver med grå farge fra bresmeltingen. De har ennå ikke særlig stor vannføring, men det er kraften som gjør dem majestetiske.

I den forbindelse legger vi også merke til Muldrow Glacier, over 30 miles lang, der den nederste delen er så dekket av jord og steinmasser at den bærer på og med seg et tykt lag vegetasjon rikt på bartrær, i bevegelse oppå breen. Sent på ettermiddagen kommer det noen regnskurer som veksler med solgløtt og gir rom for gode bilder. Vi er ennå ikke trøtte nok når vi kommer tilbake litt før klokken 18 og går for å se en interessant 20 minutter lang film om byggingen av Denali Road.

Kveld mellom Glitter Gulch og Healy

I kveld spiser vi middag i landsbyen som fungerer som servicesenter for parken, Glitter Gulch. Der finnes restauranter, utleiere av alle slags fremkomstmidler (kajakker, firehjulinger, fly osv.) og butikker som tilbyr skrap som parkminner til distré besøkende som ikke har klart å verdsette de virkelige souvenirene alt rundt oss har etterlatt i sinnet. Bevertningen er av fiskeslag, særlig grillet laks på Salmon on the Bake; navnet på restauranten sier allerede mye om hva stedets spesialiteter er.

Mens vi vender tilbake mot Healy ser vi vraket av en gammel bybuss som vi synes vi kjenner igjen. Det er faktisk nettopp den som finnes på omslaget til boken Into the Wild.

Det begynner å regne når vi kommer tilbake til vår log cabin på Ridgetop. I samtale med damen som huser oss, får vi flere detaljer om deres isolerte, men ikke triste hverdag. Når vi kommer inn på elgene, forteller hun om hunnen som bor i området nesten som om hun var en nabo; det virker som om hun, da hun hadde født, gikk bort i nærheten av huset deres nesten for å presentere de nye skapningene. Hun understreker likevel hvor farlig dyret kan være under visse forhold, og hvordan de forsvarer territoriet sitt. Merkelig nok har området alltid vært bebodd av hunner. De har en fin grønnsakshage beskyttet mot dyr med gjerder, der det vokser bringebær, poteter, kål og andre grønnsaker.

Hun visste ikke at skolebussen som gjorde Healy berømt, var blitt brakt tilbake til byen, og hun er overbevist om at det var riktig. I fjor hadde hun hatt gjester som for enhver pris ville ta en “tur” til stedet med den sytten år gamle sønnen sin, uten å kjenne risikoen de ville møte. Et tydelig tegn på hvordan massemediene kan påvirke svake sinn. Hun snakker ganske positivt om den uheldige gutten, selv om folk i byen mente han var halvt gal, en som ville utfordre et miljø uten den nødvendige erfaringen og forberedelsen. Sannsynligvis inneholder begge syn mange sannheter.