Arctic Deadhorse

Mot Arktis langs Dalton Highway

Denne gangen måtte vi inngå et kompromiss med en organisert tur, for det er ganske vanskelig å besøke Arktis på egen hånd. Dalton Hwy er slett ikke egnet for vanlige biler. Veidekket er ikke blant de beste, og når man i tillegg tenker på at mer enn 600 km er i denne tilstanden, blir det umulig. Dessuten tillater bilutleiefirmaer som leier ut vanlige biler ikke bruk på grusveier, og man måtte ha skaffet seg en spesielt utstyrt terrengbil.

Det er faktisk nødvendig å ha et ekstra reservehjul og noen reservedeler for å kunne gripe inn ved behov. Å be om hjelp langs en strekning uten tjenester i 240 mi. kan være ganske farlig. Det er også åpenbart at GSM-nettet ikke fungerer, og derfor ville en sikkerhetsregel kreve at man hadde med seg satellittelefon. Alt dette er mulig, men svært kostbart. I tillegg kan vi med denne turen ta flyet opp og komme tilbake med minibuss, og dermed se det hele fra to svært forskjellige vinkler. Med litt hjelp fra værgudene kommer dette til å vise seg å være det riktige grepet for hele reisen.

Det vi setter minst pris på, er derimot vinklingen som er gitt til utflukten. Som vi kunne forestille oss, er vi de eneste som virkelig er begeistret over å befinne oss i en så vill verden, mens arrangøren legger opp til en rekke bekvemmeligheter som passer dårlig med stedets magi. De som deltar, tilhører jo vanligvis arten turister og ikke arten reisende. Også vår gruppe består i hovedsak av personer som ikke er særlig eventyrlystne og som heller heller mot komfort. Vi har vanskelig for å knytte bånd til de andre nettopp på grunn av de ulike tilbøyelighetene som har brakt oss hit.

Vi forblir helt likegyldige overfor lokkesangen fra gift shops, som i stedet trekker til seg de få som har våget å søke Arktis. For oss er det å ha kommet helt til verdens ende for å se en så uberørt natur, med noen få unntak, en mulighet vi betrakter som unik og et privilegium som må gripes fullt ut. Tørsten etter å se og forstå blir nesten manisk: hvert øyeblikk må brukes til å lære hvordan livet foregår på disse kanter, fra plantene, via dyrene og til slutt menneskene. Steder der individer ofte må forsvare seg og til og med kjempe mot naturen for å overleve, i et perspektiv som er diametralt motsatt vårt, der naturen er svekket og det må settes strenge grenser.

Med fly mot Deadhorse over Yukon og Brooks Range

Klokken 7.30 med piloten Bill og tre andre fra gruppen vår tar vi av med kurs mot Deadhorse (70° nordlig bredde), på en flytur som det nesten er for lite å kalle uforglemmelig. Det er lett å se at Bill kan manøvrere Piperen med stor dyktighet; han lar flyet vugge først til den ene siden og så til den andre, slik at vi kan se landskapet under oss bedre.

På 2 timer er vi fremme ved flyplassen, etter å ha fløyet i en gjennomsnittshøyde på rundt 3 000 m når vi må passere over Brooks Range; ellers ligger marsjhøyden på rundt 2 000 m. Himmelen har ikke en sky før vi nærmer oss kysten, der de klassiske tåkene ligger, men i dag er de heldigvis ikke særlig tette og tillater en rolig landing. En sterk og iskald vind vil i løpet av ettermiddagen ta også disse med seg, men samtidig bidra til å kjøle klimaet ytterligere ned.

Underveis krysser vi Yukon, som er mer enn 2200 mi. lang, og som vi på søndag skal krysse på den eneste broen som finnes på amerikansk territorium (tre andre ligger i Canada). Utsikten ovenfra byr på synet av den store elven som renner langsomt og svingete, med en hel rekke meandere rundt. Den har et svært stort nedbørsfelt som samler alt vannet som renner ned fra Alaska Range i sør til Brooks Range i nord. Kryssingen av denne siste fjellkjeden lar oss se ovenfra fjell som ikke er like høye som dem lenger sør, men som likevel er rike på isbreer, også på grunn av breddegraden. Også her snakker man om isbreer i stadig tilbaketrekning, som i resten av Alaska.

North Slope og ankomst til Deadhorse

Alt som ligger nord for Brooks kalles North Slope, fordi det nettopp er en langsom og jevn nedstigning som skråner mot Polhavet, der alt vannet renner ut. Fjellkjeden utgjør bare en tredjedel av en lengre kordillere som ligger som et lokk over Nord-Amerika. Resten ligger i Canada.

Under flyturen passerer vi også noen gullgruver som ligger nesten utilgjengelig til midt inne i fjellene. Nettopp beliggenheten, sammen med tåkene som ofte henger over området, har gjort at to fly har bommet på den lille landingsstripen; vrakene ser vi under oss. Et dårlig varsel for dem som befinner seg i et lignende fly, bare dempet av Bills stemme når han forsikrer oss om at flyplassen i Deadhorse er lettere å nærme seg. På den siste strekningen ser vi tydelig to parallelle rette linjer som skjærer gjennom terrenget: den ene er Dalton Hwy, den andre er oljerørledningen som frakter oljen sørover.

Deadhorse, oljens ekstreme leir

Deadhorse er en landsby som like gjerne kunne ligget på månen eller på en annen planet. Den finnes som servicesenter for oljeanleggene ved Prudhoe Bay, hvor Amerika henter en stor del av oljen det trenger. Her bor arbeiderne på feltene, og her parkeres vinterkjøretøyene. Selv om området har lite nedbør, bruker man om vinteren (altså i omtrent 8 måneder) ikke tradisjonelle kjøretøy, men merkelige maskiner som ligner snøbeltevogner, med spesialdekk som erstatter beltene og kan bevege seg lett over snødekte flater. Noen er ekte pickuper med gummibelter. I noen tilfeller sprer man vann for å herde underlaget; når det fryser, skaper det et lag som om det var asfalt. Dette systemet brukes regelmessig på Dalton Hwy.

På flyplassen blir vi hentet av minibussen vi skal fortsette reisen med, og den viser en temperatur på 34° F (tilsvarende +1,1° C.). Hvis vi ikke allerede hadde forstått det, befinner vi oss i Arktis. Men i Fairbanks fortalte de oss at vinterkulden merkes mer der enn ved kysten, hvor havet mildner den litt. Det som gjør forskjellen, er at stormene her noen ganger bringer klimaet helt til grensen for overlevelse.

Vi blir kjørt til overnattingsstedet vårt noen kilometer unna. Det dreier seg om containere omgjort til soverom, som i andre årstider flyttes og brukes ute på pakkisen for å huse forskere eller arbeidere inne på oljefeltene. Helt fra starten forstår vi at vi må drikke lite til middag. Ikke på grunn av alkoholrisiko: området er såkalt "dry", altså tørt. Det betyr at salg og konsum av alkohol er forbudt. Den første ølen finnes sannsynligvis minst 300 km unna.

Det som overbeviser oss om å være måteholdne med væskeinntaket, er at toalettene ligger inne i den store containeren som rommer kjøkken og spisesal. For å komme dit må man ut og krysse en gårdsplass på 20 m. Heldigvis (eller uheldigvis) sier de at isbjørnene i denne perioden ikke ferdes i området, fordi de er opptatt med å jakte sel på isen ved sommergrensen for pakkisen. En grense som dessverre trekker seg tilbake år etter år.

Livet på Deadhorse Camp

Å tilbringe en natt på Deadhorse Camp viser seg å være en svært god erfaring. Vi deler nemlig maten og tjenestene med ansatte i oljeselskapene og kan forstå hvor lite enkelt det er å arbeide på disse breddegradene. Det skal ikke mye til for å skjønne at telefonen blir et helt nødvendig middel for å holde kontakt. Selv om de bor inne i den store blokken som inneholder kjøkkenene, faller livet sammen med arbeidet. De få avkoblingene må nødvendigvis foregå innendørs, og derfor finnes det arbeidsskift på 12 timer om dagen i to uker i strekk. Deretter reiser de hjem like lenge. Selskapene tilbyr kost, losji og fly til bestemmelsesstedet (via Fairbanks eller Anchorage), inkludert i den allerede solide lønnen. Mellom 400 og 600 personer arbeider her.

At flertallet av arbeiderne er menn, ser man lett av at det finnes langt flere herretoaletter enn dametoaletter. Det er dessuten et miljø der femininitet passer dårlig med arbeidet og de ytre forholdene, selv om vi har sett flere kvinner i jobber som har mye å lære de sarte gentlemen på våre breddegrader.

Bygningene kan ikke ha fundamenter på grunn av permafrosten. Derfor hviler de på bakken gjennom store føtter som ligner ski. Mange av disse prefabrikkerte byggene kan gli eller er utstyrt med hjul.

Om formiddagen har vi fortsatt et par ledige timer, og vi benytter dem til en spasertur langs Dalton på de siste kilometerne som fører til Deadhorse, en strekning som trafikkeres av hyppige (for dette stedet) lastebiler lastet med rør til boring og alt som trengs for at feltene skal fungere. Å kalle det en by gir ingen mening: det finnes absolutt ingenting vakkert, og stedet gjør heller ikke krav på å være det. I virkeligheten er det en samling metallbygninger som rommer verksteder og alle slags profesjonelle tjenester som trengs for utvinningsvirksomheten. Det er likevel svært karakteristisk og har ingen likhet noe annet sted i verden.

Utenfor står generatorcontainere, TV-rom eller møterom lagret. Samtidig finnes det også en enorm parkeringsplass der et utrolig antall kostbare maskiner står på rekke. Det er Caterpillars rike, med mastodontene sine til jordflytting, men også til enhver annen nødvendighet som på en eller annen måte henger sammen med utvinningen. Alt virker stillestående, mens alt i virkeligheten er i bevegelse i denne byen der teknologien tas i bruk lengst mot nord.

Midt i hele dette mekaniske riket ser vi på de mange små innsjøene svaner og andre fugler som tåler kuldens hardhet. Ikke langt fra innkvarteringen vår går en karibu rundt og beiter lav mens den venter på å slutte seg til flokken sin for å trekke. Den må imidlertid være forsiktig: lenger sør har jakten begynt, og i dagene som følger skal vi se flere liggende på lasteplan eller hornene deres på takstativene til pickupene.

Prudhoe Bay og Polhavet

Vi vender tilbake til basen, der vi spiser et par smørbrød vi hadde tatt med oss, og blir kjent med Emma, den unge guiden og sjåføren som skal være med oss i de to og en halv dagene som gjenstår. De andre medlemmene i gruppen er et ganske modent og multietnisk selskap: to tyske damer, et australsk par, en kinesisk mor og datter og en fransk kvinne av marokkansk opprinnelse. I én eneste minibuss ser vi dermed på et vis de fem kontinentene representert. Det mangler bare amerikanerne, men guiden er amerikansk.

Rundt klokken 15.30 kjører vi mot Deadhorse for et offisielt besøk i denne hektiske blandingen. Vi besøker verdens nordligste General Store, der de virkelig selger alt mulig, og som også fungerer som et sosialt samlingspunkt for dem som arbeider i området. I underetasjen finnes en stor avdeling for jernvarer og ulike verktøy, mens det i overetasjen finnes suvenirer og innkjøp til hjemmet. Siden alt er nytt, er det verdt å se nøye på hver bolig, hvert kjøretøy eller rett og slett hvert redskap som er synlig.

For eksempel tiltrekker en slags tverrbjelke med elektriske ledninger hengende ned seg vår oppmerksomhet, med en kontakt i enden: koblet til bilene brukes de i vintermånedene for å hindre at motorene og de ulike væskene i kjøretøyene fryser. Senere får vi vite at dette systemet fungerer ved temperaturer ned til -40°; under det lar man motorene gå 24/7, altså kontinuerlig.

Deretter drar vi til Prudhoe Bay, som ligger noen få kilometer unna. Det er ikke en by, men et svært omfattende oljefelt tett ved havet. Av sikkerhetsgrunner var det nødvendig å melde inn personopplysningene på forhånd til organet som administrerer kontrollen av oljefeltene. Vi er klare til å besøke de egentlige installasjonene.

Det hele begynner på Caribou Inn, et hotell/residence der vi ser en film sponset av BP som forklarer hvordan boring og utvinning av det svarte gullet foregår. De unnlater ikke å understreke hvor stor oppmerksomhet som rettes mot å bevare miljøet, og de fremhever velstanden som er skapt for befolkningen, først og fremst de innfødte. Etter denne innføringen i det arktiske rommet er vi klare til å dra.

I motsetning til det vi trodde, er Deadhorse ikke annet enn en leir med svært begrenset areal sammenlignet med Prudhoe Bay, som strekker seg langs hele kyststripen og flere kilometer innover i landet. Det er en veritabel sveitserost av borestasjoner som går helt ut mot åpent hav. Tilgangen til denne siste delen, og dermed til havet, er forbudt for privatpersoner; man må få tillatelse og kan bare dra i grupper ledsaget av ansatte.

Selv om sikkerhetstiltak aldri kan bli for mange i tiden vi lever i, lukter det hele av store lobbyer og av ønsket om å hindre ukontrollerte inntrengninger. Det holder å tenke på en økologisk ekstremist uten å måtte gå helt til reell terrorisme. I dette riket spiller BP hovedrollen, men inne på området finnes også Shell, Exxon og Conoco Phillips. Selv om vi bare ser feltene i den begrensede grad vi får lov til, er det uunngåelig å ane hvilke interesser som står på spill og hvilke politisk-økonomiske lobbyer som samhandler og styrer dem. Inntrykket man sitter igjen med, stemmer med forestillingen om imperialisme som mange har av amerikanerne, i skarp kontrast til de høye standardene for sivilitet og respekt som derimot kjennetegner enkeltmenneskene.

Men la oss vende tilbake til eventyret vårt nord i nord. Med minibussen Arctic Ocean Shuttle, kjørt av en ivrig lokal ranger, passerer vi adgangskontrollen med beskjed om at det er forbudt å filme den. Vi beveger oss blant det som kalles DS (Drill Site) og punkter der gassen som suges opp sammen med oljen, føres tilbake ned i undergrunnen. Trykket fra gassen som injiseres på denne måten, vil øke trykket som får oljen til å stige. Samtidig representerer gassen som lagres i disse naturlige underjordiske beholderne en bank man kan hente fra når behovet melder seg.

Alt er forbundet med gassrør eller oljerør som møtes ved pump station nr. 1, der rørledningen til Valdez starter. Utenfra er alt et nettverk av rør og blokker for suging eller pumping. Boringene utføres hovedsakelig om vinteren, det samme gjelder arbeidene til havs, ved å utnytte det frosne havet som dermed blir tilgjengelig for kjøretøy med spesialdekk.

Til slutt når vi den arktiske kysten, som strekker seg så langt øyet kan se. Akkurat nå ligger pakkisen flere hundre kilometer unna, også på grunn av den globale oppvarmingen som flytter iskanten stadig lenger bort. Det er i disse områdene isbjørnene for tiden befinner seg. Vi får høre at bjørnene ikke ferdes særlig mye i området engang om vinteren, eller i hvert fall ikke slik som i Barrow, der de bokstavelig talt hører hjemme. Vinden er iskald, og den følte temperaturen kan godt være under null.

Om vinteren fryser havet til omtrent 15 ft. (4,5 m), og danner én eneste slette som forener fastlandet og havet. For å komme hit finnes tre mulige veier: Dalton Hwy over land, fly eller lekter rundt Alaska. Det siste systemet brukes til de tyngste transportene, men sesongen varer maksimalt to og en halv måned, og derfor brukes det til å frakte store infrastrukturer som skal monteres på stedet. På den grusete kysten ligger mange stokker som nå er glattslipt av saltet: vi får forklart at de kommer fra Canada, ført ut i åpent hav av McKenzie og deretter tilbake til land av bølgene. Like før vi kommer til havet møter vi store hauger med grus; de sier den er forurenset av olje, men det er ikke mulig å forstå om det er sedimenter hentet opp sammen med det flytende mineralet, eller om det skyldes katastrofale lekkasjer eller andre ulykker.

Den industrielle virksomheten startet i 1968, mens rørledningen ble operativ mot midten av 1970-årene etter 5 års bygging, og representerte den største private investeringen i oljeindustriens historie. Den er fortsatt et av de største utvinningsstedene, leverer 40% av oljen USA trenger og en god andel av gassen. Før feltene ble utnyttet industrielt, hentet indianerne allerede fra naturlige utspring for å samle den brennbare væsken og bruke den til forbrenning i lamper.

Nordlige ironier: Deadhorse National Forest

I hvert fall på papiret vies stor oppmerksomhet til sikkerhet mot mulig forurensning. Det finnes en spesialisert gruppe for å oppdage og rydde opp i oljelekkasjer, med avansert utstyr til innsats. Samtidig har hvert område en brannstyrke. Det finnes også et medisinsk førstehjelpssenter; ved mer alvorlige ulykker blir en lege straks hentet inn fra Anchorage for å stabilisere den skadde slik at vedkommende kan flys til Anchorage eller Fairbanks.

I forsøket på å gi et sympatisk preg til samlingen der ingen busk blir høyere enn noen titalls centimeter, har man opprettet Deadhorse National Forest, bestående av tre trær laget av treplanker og malt grønne. Over dem troner navnet på sponsoren, et av selskapene som opererer i området, og det ser ut til å tilhøre Dick Cheney, den tidligere visepresidenten til George W. Bush.

I nærheten av den arktiske kysten finnes et område med sanddyner der grizzlybjørner kommer om vinteren for å grave hi og skape et tilfluktssted for vinterdvalen.

Etter et par timer kjører rangeren oss tilbake til Caribou Inn, der vi hadde møttes, og dermed avsluttes turen rundt oljeanleggene. En tur av sikker interesse, der vi fikk interessante innblikk i en virksomhet vi aldri tidligere hadde sett. Alt foregikk på en måte som var nøye med å ikke gi informasjon som på noen måte kunne stride mot selskapenes interesser, og under det årvåkne blikket til den som guidet oss. Samtidig må man også forstå stedets strategiske følsomhet og de potensielle risikoene det er utsatt for.

Med oss er det også tre uredde motorsyklister (blant dem en kvinne) som har kjørt hele Dalton Hwy. De sier at den ikke er spesielt vanskelig; det eneste store problemet er å måtte holde konsentrasjonen på veien foran seg. En minimal distraksjon og man blir kastet av; maksimal oppmerksomhet for en grusstrekning lengre enn mellom Torino og Roma tur-retur. En av dem (alle kjører BMW) har kjørt motorsykkel fra USAs sørligste punkt i Florida til det nordligste. Det er 5500 mi., langt mer enn den berømte coast to coast som strekker seg fra øst til vest.

Kveld i Deadhorse

Tilbake i compoundet vårt for en enkel, men hyggelig buffémiddag i den prefabrikkerte bygningen som fungerer som spisesal, tenker vi før vi går og hviler oss på hvor fint det ville være å se solnedgangen, som i disse dagene kommer svært sent selv om man ikke lenger når den såkalte midnattssolen, som er synlig på denne breddegraden i over en måned. Alt lover godt helt til tåkene faller rundt 22.30 og bringer med seg et minimum av mørke, slik at vi ikke får se ildkulen synke i vest. Sannsynligvis blir det aldri helt mørkt i løpet av natten, men vi blir ikke stående og betrakte himmelen hele tiden; i stedet benytter vi anledningen til en gjenoppbyggende søvn i et av verdens nordligste samfunn. Klar himmel har vi tross alt fått nyte rikelig av i dag, på en av de sjeldne klare dagene i denne ekstreme delen av den nordlige halvkule.