Flyvende Denali

Morgen på Glenn Highway

Vi gir ikke engang alarmen tid til å gjøre jobben sin og klokken 6.30 er vi allerede oppe, klare til å skyte. Det er også sant at i går kveld la vi oss tidlig. En nøysom frokost på rommet som utnytter det faktum at vi kan lage kaffe på stedet og drar på Glenn Hwy for å se moskusfarmen fra utsiden, en moskusfarm som først åpner senere. Imidlertid ser vi fra utsiden disse merkelige storfe, innbyggere i de arktiske landene og i stand til å overleve ekstreme forhold takket være qivut, et hår like fint som det er tykt, som brukes av indianerne til å lage veldig varme klær. Det koster en formue da utbyttet er lavt og krever mye bearbeiding.

Susitna-elven og Chugach-fjellene

Når vi fortsetter stopper vi for å beundre den brede sengen av Susitna-elven fra et høyt observasjonspunkt, med Chugach-fjellene i bakgrunnen. Mange elver har skapt store alluviale rom der de ender opp med å renne heftig innenfor et smalt elveleie. Sannsynligvis om våren gir de utløp for sin majestet, og okkuperer det meste.

Independence Mine og Hatcher Pass

Vi klatrer mot Hatcher Pass fra Wasilla-Fishhook Rd, en vei på 79 km. som krysser Willow Mountains, farbar mellom tø i juni og de første snøfallene i september. Vi bruker et par timer lønnsomt på å besøke Uavhengighetsgruve Statens historiske park. Det var en stor gullgruve der, forlatt i 1955. Det var den nest største i produksjon i Alaska. Stedet er nå blitt museum og ved hjelp av de forklarende skiltene kan du forstå gruvearbeidernes liv og virke. Spesielt vanskelige forhold om vinteren på grunn av snø og lave temperaturer.

Vi går så opp til Hatcher Pass på 1.184 meter og derfra fortsetter vi til fots på April Bowl Trail for å nå Hatch Peak med en høydeforskjell på 300 meter. Høyden er rundt 1500 m. og utsikten strekker seg fra Willow Plain i vest til Mat-Su Plain i øst. Alaska Range og Denali er delvis skjult av skyer. På spissen møter vi et hyggelig par unge mennesker fra Oregon og av dem får vi vite at de nylig har vært i Gran Paradiso-gruppen, mens en kongeørn sirkler over oss på jakt etter byttedyr som er mindre enn vår størrelse. Ned fra passet på en grusvei kommer vi tilbake for å se vegetasjon hovedsakelig sammensatt av bjørketrær med tykk undervegetasjon, hvis grense når omtrent en høyde på 850 meter. Utover er det kun plass til busker og til slutt til moser og lav.

Lunsj er en uformell en, nær en brusende bekk, med litt skinke prefabrikert i hvem vet hvilket kjemisk anlegg. Underveis ser vi noen mennesker som er innstilt på å sile gullet i bekkene med passende panner. Det er også mange skilt som forbyr gullvasking i bekkene ettersom det er gitt konsesjoner til privatpersoner.

Til Talkeetna

Vi passerer Willow uten engang å stoppe og tar George Parks Hwy nordover for å gå opp den til Talkeetna under klar himmel. En kjent handelspost for gullgruvearbeidere mellom 1800 og 1940, er landsbyen base for ekspedisjoner til Denali og spesielt til McKinley. Underveis er det ikke vanskelig å finne den rette frekvensen som stiller radioen til countrymusikk for å fungere som et lydspor til omgivelsene.

Fly over Denali og landing på isbreen

Bakgrunnen begynner å være oversådd med hvitkalkede topper som skinner under solens stråler og en sterk kløe angriper oss: den vakre dagen ville egne seg til en lufttur rundt toppene i Denali. Fast bestemt på å stjele diemen drar vi til et selskap, som forteller oss at det bare er mer plass klokken 18.30, men Air Taxi har plass om en halvtime: en ferdig avtale, og kort tid etter tar vi på oss overstøvlene for å kunne gå ned til breen. I realiteten var ambisjonen vår begrenset til utsikten ovenfra, men vi ble tilbudt en oppgradering uten ekstra kostnad for å bli med i en gruppe som også hadde valgt å lande på breen. Alt for tilsvarende €120 og en varighet på halvannen time.

Ja kort tid etter start med det lille 10-seters flyet begynner vi å himle med øynene ved synet av bakken vi nettopp har reist fra. På noen titalls meter over havet begynner vi å se de brede elveleiene av tre elver som møtes. Det er et veldig karakteristisk område og derfor vanskelig å reise med bil. Selv om jeg Talkeetna-elver, Susitna og Chulitna har en betydelig, men ikke stor rekkevidde, sengen deres har en bredde på over en km.

Vi klatrer til maks 3200 moh. mens landing på breen foregår rundt en høyde på 2300 m. Det er en opplevelse som er intet mindre enn spennende og ydmykende for å si det mildt: spennende fordi man vandrer blant dem isdekte topper og jeg isbreer titalls kilometer lange det er en følelser følte sjelden i fortiden.

Talkeetna og veien til Carlo Creek

Samtidig er det ydmykende å møte fjellet på denne måten, som turister som ikke er i stand til å møte fjellet og i stedet er tilbøyelige til komforten som fremskritt gir. I utgangspunktet et flott øyeblikk, men det var ikke ekte herlighet. Og at McKinley tilgi oss, hvis vi har kommet til dette kompromisset er det fordi vi ikke var i stand til å møte det i en fjellklatringstil. Klokken 17.30 kom vi tilbake til Talkeetna-basen.

La oss gå kort videre til kirkegård hvor graven til Sheldon ligger, en av de mest kjente Alaska-flyverne og kanskje også av Amerika selv, som fikk berømmelse i å gjenopprette fjellklatrere skadet til grensene av det umulige. Det er også en plakett til minne om alle klatrerne som falt i Denali-fjellene, med navnene deres.

Vi krysser landsbyen Talkeetna i et hastverk for å unngå å komme for sent til kveldens overnatting. I virkeligheten er det en skuffelse: vi forventet en by i langt vest-stil, men det er et konglomerasjon der uorden hersker og butikkene til pseudoartister som har trukket seg tilbake fra disse delene. Den består av fire gater, hvorav tre er ikke asfaltert og gjørmete. Resten består av alternative hatter som nå har hatt sin dag.

I stedet vil det være verdt å stoppe kontinuerlig langs de 125 mi. av Hwy som tar oss til Carlo Creek. Den nedgående solen gjør fargene enda varmere og hvert hjørne ville vært et postkort verdig. Den høye vegetasjonen som går langs veien hindrer deg ofte i å se utover, men toppene i Denali skiller seg tydelig ut mot nord. Ved siden av Denali State Park når vi Cantwell, hvorfra Denali Hwy 3 forgrener seg og skjærer seg østover, og Broad Pass, faktisk et platå i en høyde av 850 meter. som vi krysser nesten uten å være klar over det når klokken nå er 20.00. Silhuetten av de siste isolerte furuene i det omkringliggende intetheten skiller seg ut i solen som er i ferd med å gå ned, når det fortsatt er rundt tjue mil igjen til Carlo Creek.

Carlo Creek Lodge

Vi kommer til campingplassen der vi hadde bestilt en tømmerhytte (bungalower bygget med horisontale trestokker lagt over). Det er karakteristisk ved at taket er dekket av vegetasjon, og det er til og med noen små trær hvis høyde overstiger mt. Tjenestene ligger rundt femti meter unna. som du må følge samtidig som du tar hensyn til elgene som vandrer rundt fra tid til annen, og som allerede har satt sine spor på bakken. Natten forløper i fullstendig ro etter en hyggelig middag på et turistaktig men spennende sted. Tross alt, bortsett fra turistene som nærmer seg Denali, kan ikke de som bor der finne noe annet som er økonomisk attraktivt å bo der.

Det ble oppdaget tilstedeværelse av flere italienere på restauranten, som hadde booket via booking i et senter i nærheten.

Alaskas dyreliv

Brunbjørn er til stede i hele staten på en ganske jevn måte. Svarte bjørner er også til stede overalt bortsett fra nordskråningen, den eneste regionen der hvitbjørner lever. Det kan i hovedsak sies at minst to arter av bjørn lever i hver region.