Seward

Fra Anchorage til Turnagain Arm

Tidlig om morgenen, etter den vanlige "colazione in camera", tar vi en avstikker til Wasilla, der vi må kjøpe noen gadgets på Iditarod Centre. Morgenen er ganske overskyet; vi krysser Anchorage for nødvendige forsyninger og fortsetter mot Kenai Peninsula. Selv om det fortsatt er en by det går an å bo i, får tanken på trafikklys og bytrafikk oss, etter ti dager med country life, straks til å savne de øde områdene i Interior som vi har forlatt. Hwy har alltid tre, om ikke fire, filer også i den sentrale sonen. Downtown er kanskje begrenset, men byens dimensjoner er enorme sammenlignet med befolkningen som bor der. Et typisk amerikansk bykonsept, men beriket av den helt alaskanske kjærligheten til ikke å tråkke naboene på tærne.

Vi tar Seward Hwy for å komme ut av byen og følge Turnagain Arm langs nordsiden. Her finnes en hel rekke steder der man kan stoppe, siden dette er et område der havarmen som trenger inn noen titalls km, skaper flotte landskap. Det første av dem møter vi ved Potter Marsh, en myr 16 km fra Anchorage der tette kolonier av vannfugler lever, lett å besøke via hundrevis av meter med gangbroer. Et forklarende panel forteller oss hvordan froskene som lever i dammene, har vært i stand til å endre sin indre struktur.

Whittier og Anton Anderson Tunnel

Langs kystveien stopper vi kort ved Chugach State Park Headquarters, der det står et snøplogtog som ble brukt i de strenge vintrene for å holde jernbanesporet mellom Seward og Anchorage fritt. Vi gjør enda et par stopp ved Turnagain Arm. Det er ikke mye å se, for jo lenger inn vi kommer, desto mørkere blir himmelen. Man klarer bare å ane storheten i det som ligger foran oss. Vi har uansett et annet kort å spille om to dager, når vi kommer tilbake langs denne obligatoriske ruten.

Vi overser, i det minste foreløpig, avstikkeren som fører til Kenai, for å se bedre på Portage-breene som går nesten ned til havnivå eller blir hengende som om de stod på en vagle. Vi klarer knapt å forestille oss hvordan alt kunne sett ut på en solrik dag. Vi bestemmer oss for å besøke Whittier, mer tiltrukket av dens særhet enn av skjønnhetene man måtte kunne beundre der.

I virkeligheten er det ikke så ille som det kunne virke, selv om byggingen av en liten by på et slikt sted selvfølgelig måtte svare til behovene for militær hemmeligholdelse. Den ligger 18 km fra Seward Hwy. Kanskje er dette landsbyen med det dårligste været i Alaska, og den skuffer ikke i dag, siden været forverres til kraftig regn, slik at vi for første gang må finne frem paraplyene som til nå har holdt seg tørre. Og det er trolig på grunn av de hyppige tåkene at den amerikanske hæren plasserte en viktig base i denne bukten under andre verdenskrig. Beliggenheten beskyttet av fjellene og Prince William Sound, isfri året rundt, gjorde resten.

Den er forbundet med resten av landet over land gjennom en lang tunnel på 2,7 mi., Anton Anderson Tunnel, anlagt i jernbanetraséen. På samme vei passerer faktisk tog og biler vekselvis i én retning. Når vi kommer, er ventetiden en halv time, men vi mister ikke motet verken på grunn av ventingen eller regnet. Det vil seg slik at vi om morgenen i et supermarked i Anchorage har fått tak i et stykke laks, og anledningen passer godt til å slå i hjel tiden med smakfulle sandwicher. Når vi klokken 12.30 får grønt lys, er lunsjen allerede over, og vi er klare for å ta en kaffe i "sentrum" av Whittier. Passasjen gjennom tunnelen koster 12$ tur/retur og passer ikke særlig godt for dem som lider av klaustrofobi. Den ble bygget for toget, og dimensjonene har ikke endret seg siden den også ble åpnet for biltrafikk.

Whittier og Begich Tower

Det finnes likevel en hyggelig liten havn i et område der noen butikker ligger samlet, kalt Triangle, og det er i det minste noe å se. Omlandet er derimot virkelig trist: der står en stor kasernelignende bygning der rundt 80 % av lokalbefolkningen for tiden bor, Begich Tower, en bygning på 14 etasjer. Kanskje den eneste boligblokken vi har sett på hele reisen.

Da Whittier var en militærby, bodde befolkningen i én eneste bygning, Buckner Building, som i dag er forlatt. Resten er lagre eller små anlegg for bearbeiding av fisk, alt midt blant vrak av forlatte kjøretøy. Det er trolig mer å se som kuriositet enn som egentlige turistattraksjoner. Hvis dagen hadde vært fin, kunne man i stedet beundret fossene som renner ned fra breene som ruver over tettstedet. Alt ligger nedsenket i dyp grønnfarge, og det kunne ikke vært annerledes med de rikelige nedbørsmengdene som følger hverandre gjennom hele året.

I omgivelsene reiser hundrevis av døde trær seg. Det er et fenomen man ofte ser, og som alltid minner om jordskjelvet i 1964, da store skogsområder ble oversvømt av saltvannet fra tsunamien.

I regnet mot Seward

I pøsende regn vender vi tilbake til Seward Hwy for å starte den fuktige utforskningen av Kenai-halvøya. Vi overser avstikkeren til Hope, som vi skal besøke i overmorgen, og sikter sørover. Vi kjører direkte til målet med to korte stopp på steder der landskapet er praktfullt til tross for regnet. Klokken 16.30 er vi fremme ved målet vårt, Seward, og begynner å ordne hotellovernatting.

Deretter besøker vi Alaska Sealife Centre, som hjelper oss å forstå livet til faunaen og floraen som lever langs kysten av Sound. Også her er informasjonen rettet mot et ikke-vitenskapelig publikum og forsøker å forklare de enkle hvorfor-spørsmålene alle har, og åpner dermed for en mengde hittil ukjente kunnskaper. For bedre å forstå det vi nettopp har sett, fortsetter vi med middag bestående av en blanding av fisk. Til slutt en spasertur ved Small Boat Harbour, småbåthavnen der også fiskebåtene ligger fortøyd. Rundt omkring ligger anleggene for bearbeiding av fisk.

Mt. Marathon må vi spare til en annen anledning, for det har regnet hele dagen på fjellet som dominerer Seward, og tanken på å nå det til fots var ikke særlig sunn. Langs den bratteste traseen arrangeres det hvert år i juli et løp med en rundløype på 3 mi., der det på grunn av terrengets ruhet kombinert med deltakernes iver virker som førstehjelpsstasjonen har en god del å gjøre.

Seward er kanskje den vakreste landsbyen vi har møtt til nå. Den har en byplan, en fin trepromenade som vender mot havet, og et maritimt museum av første klasse. Den er også anløpssted for cruiseskipene som drar fra USA, går opp langs Stillehavskysten gjennom Inside Passage og går i land her for å føre de velstående kundene til toget som skal ta dem nordover, om de vil helt til Fairbanks via Anchorage og Denali.