Sentral-Alaska

Morgen i Fairbanks og Gold Dredge No. 8

Etter den lange dagen i går tar vi det litt roligere og slår av noen ord med John under frokosten. Vi benytter også anledningen til noen innkjøp, fyller drivstoff og ringer hjem, siden vi er i byen og ikke vil få muligheten igjen på noen dager. Vi skaffer oss også litt informasjon om noen detaljer vi mangler på den planlagte ruten. De lave tåkene varsler det fine været som er på vei.

Vi tar Steese Hwy igjen, der det finnes et informasjonspunkt om pipelinen, og fortsetter på Old Steese Hwy, hvor man utenfra kan se Gold Dredge No. 8, en gigantisk flytende muddermaskin som ble brukt til å sile gull.

North Pole, Eielson og den strategiske grensen

Vi kjører straks østover på Chena Hot Springs Rd, og etter rundt ti mi. svinger vi sørover gjennom et vakkert landlig landskap for å nå Richardson Hwy. Noen få miles senere er vi i North Pole. Det er den amerikanske motparten til Rovaniemi, julenissens by, med den vanlige gjenskapingen av julestemning. Reinsdyrene mangler ikke, mens de venter på at tiden skal komme for å dra ut med gavene. Julenissen er midlertidig fraværende, men tidene når han tar imot barn og andre som vil ta bilde med ham, er godt angitt.

Vi kjører langs Eielson Air Force Base, der militærfly kommer og går under øvelser. Man må ikke glemme at Alaska fram til for tjue år siden også representerte en annen type grense, den strategiske mot Sovjetunionen. Beringhavet danner et sund på bare 80 km fra Alaskas kyster. Nettopp derfor finnes det fortsatt mange militærbaser her, særlig rundt de to største byene.

Langs Richardson Highway og Tanana River

Vi fortsetter langs Richardson Hwy på en dag med strålende sol. 10 mi. før Delta Jct kan man se pipelinen (holdt oppe av sølvfargede kabler, hengende over strykene i elven) og veien løpe parallelt over Tanana River. Vel fremme på den andre siden legger vi noen skiver røkt laks, klokt kjøpt om morgenen i Fairbanks, på brødet og får en førsteklasses piknik.

Som fordøyelseshjelp tar vi noen skritt for å se elven som kommer ned godt fylt av smeltevann fra isbreene, ved en gammel stasjon for veiing av vogner med tilhørende landsby. Alt er svært godt holdt.

Videre fremover blir Tanana River parallell med Hwy og renner nedenfor, i et svært bredt elveleie, men med voldsom strøm i en serie relativt smale løp. Landskapet er prikket av skoger med løvtrær vekslende med svartgran.

Den tette undervegetasjonen får oss til å tenke på vanskelighetene pionerene møtte når de skulle utforske disse områdene, selv om man i virkeligheten foretrakk elveveiene, både sommer og vinter. Man må uansett ikke glemme den høye dødeligheten blant dem som utfordret disse fiendtlige landene. I den forbindelse ser man på kartet landsbyer som bokstavelig talt ligger "in the middle of nothing", uten veiforbindelse og tilsynelatende på meningsløse steder. En mer oppmerksom observasjon viser at de ligger ved bredden av en elv (vanligvis Yukon) og lever i kraft av den. Den er kommunikasjonsvei, kilde til lakseforsyning, fløting av tømmer og generelt kretser disse landsbyenes enkle økonomi rundt vannveiene. Mange av dem ble grunnlagt av urfolk.

De siste årene har nesten alle skaffet seg landingsbane for fly. Vi får også vite at Fred Meyer, den allestedsnærværende supermarkedkjeden, også er svært aktiv i bushen (det nesten ubebodde innlandet). Innbyggerne sender inn bestillingene, som lastes på små fly og fraktes fra Fairbanks praktisk talt til enhver destinasjon som har en rullebane.

Delta Junction og slutten på Alaska Highway

Delta Jct. markerer krysningspunktet mellom Richardson og Alaska Hwy (ALCAN), og markerer samtidig endepunktet for sistnevnte. Dette kunngjøres av en betongsøyle med flaggene til USA, Canada, Alaska og Yukon. Den begynner i Canada, mer enn to tusen km mot sørøst, og utgjør den eneste landforbindelsen mot Alaska. Vi hadde allerede kjørt den i motsatt retning til begynnelsen i 2005, da vi kom til Dawson Creek. Med synet av denne markøren tar også landsbyens grunner til interesse slutt.

Når vi kjører sørover, ser vi en elg som beiter, så rolig at den virker som en hest parkert ved veikanten. Når vi kommer, flytter den seg dovent inn bak trærne. Senere prøver en kalv å krysse veien, men vi klarer å unngå sammenstøtet takket være god sikt.

Isabel Pass og Alaska Range

På Isabel Pass får vi også en regnskur som hjelper til med å fjerne støvet som har samlet seg på bilen. På 1930-tallet ble bison innført i området for å fremme jakt, takket være de fruktbare beitemarkene, men vi klarer ikke å se noen. 20 mi. sør for Delta Jct ser man Donnelly Dome, og videre bortenfor dukker de tre majestetiske kjempene i Alaska Range opp, mens vi ender med å krysse fjellkjeden med Trans-Alaska Pipeline som fast følgesvenn ved siden av oss.

Ankomst til Copper Centre

Vi fortsetter sørover og ser bort fra avstikkeren til Denali Hwy, som fortsetter vestover, for å nå Wrangell Mountain Viewpoint og Gakona Jct, der Tok Cut-off Hwy kobles på. Vi krysser Glenallen, dit vi kommer tilbake i overmorgen for å ta Glenn Hwy som skal føre oss til Anchorage. Vi fortsetter mot Copper Centre og klarer, midt i en endeløs rekke fotostopp, å nå hotellet som skal huse oss i kveld.

Det er kanskje det eneste hotellet verdig navnet, nesten så stilig at det virker som en katedral i ødemarken. Middagen er derimot på en liten restaurant i Copper Centre der tiden synes å ha stått stille, i det som var Homestead til pionerene som vendte tilbake fra Klondike med vekslende hell bak seg. De slo seg ned der mot slutten av 1800-tallet og ga liv til den lille bygda langs den smaragdgrønne Tonsina River.

Her smaker vi den beste retten på hele reisen. Om det er sant at både laks og halibut er enestående, er det også sant at måten de vanligvis tilberedes på, er svært enkel. I kveld lager kokken derimot et stykke halibut nedsenket i en saus av kremost, og smaken alene ville være nok til å få oss til å slå opp teltene her en stund. Siste spasertur med bilder mot Tonsina, mens den renner voldsomt ned foran solnedgangen som farger alt i varme toner, og så går vi tilbake til hotellet, siden vekkerklokken ringer tidlig i morgen.

Ved internettstasjonen møter vi det australske paret vi var sammen med under den arktiske helgen. Rommet vårt vender mot de høye toppene i Wrangell-St. Elias-parken, som reiser seg fra 4000 til 5000 m, men i dag er ikke dagen da de åpner seg. Selv om det er klart rundt omkring, klarer vi å se bare den nedre halvdelen. Fristelsen til å se noe mer får oss til å ta enda noen skritt ut til hotellets utsiktspunkt for å fange bilder som fester seg uutslettelig i minnet; alt dette kroner en dag som har bydd på mange positive overraskelser.