Sterling Hwy

Fra Homer mot Bear Mountain Trail

Vi drar av sted igjen og kjører Sterling Hwy tilbake samme vei. Langs veien ser vi mange fireweeds, blomster som også finnes hos oss og som er et fast innslag i hele det sør-sentrale Alaska. Her er de fortsatt i full blomst og danner en markant flekk i fuksia-rosa. Det lages også godt syltetøy av dem.

Bear Mountain Trail, Russian River og Hope

Vi gjør ingen store stopp, siden dette er veien fra i går, men denne gangen tar vi Skilak Rd. igjen og går inn på en annen sti, Bear Mountain Trail på 2,5 km tur/retur, som vi går mens vi prater uavbrutt for å varsle vår tilstedeværelse til eventuelle bjørner i området. Et svært vakkert landskap åpner seg under oss, med innsjøer innfelt i den tette vegetasjonen.

Vi fortsetter på Sterling Hwy og nærmer oss Russian River, som er kjent for sin rikdom på laks. I nærheten av kabelfergen som lar de mange fiskerne krysse Kenai River, møter vi en hyggelig herre med sigar i munnen og hvitt skjegg, som ser ut som han nettopp har kommet ut av en film. Vi spør ham om mulighetene for å møte, men ikke for nært, bjørner som fisker. Med den hjerteligheten som kjennetegner folk her, peker han ut et campingområde der man kan gå ned mot Russian River og der, med god sannsynlighet, finne dem vi leter etter. Men pass på! Bjørner er ikke alltid de godmodige dyrene tegneseriene forteller om.

Vi følger instruksjonene hans nøye og kommer ut på en gangbro som følger elven, som egentlig minner mer om en bekk der dybden ikke overstiger en halv meter. Vannet er bokstavelig talt farget rødt av laksen; noen slår med halen mens de legger egg, andre antyder bare noen få bevegelser til, mange ligger stille eller på siden. De har nådd målet sitt og fullført oppdraget, og ligger derfor døde etter så mange anstrengelser og farer underveis. En flokk måker prøver på sin side å få med seg måltidet hjem ved å hakke i laksekadavrene.

Lenger nede møter vi noen fiskere som forteller at de like før har sett en stor brunbjørn krysse gangbroen med en fin laks i munnen. Akkurat det vi lette etter: vi går forsiktig videre til vi, halvt skjult av buskene, ser en med labbene i vannet mens den prøver å skaffe seg lunsj. Siden den er bare noen meter fra oss, står vi helt stille, samtidig grepet av frykten for at den skal komme mot oss og gleden over å se scenen. Dyret er rolig og virker ikke i det hele tatt forstyrret av vårt nærvær. Slik begynner vi å observere den og ta bilder. På et tidspunkt går den for å lete etter bytte på den andre siden av elven, og det misliker vi slett ikke. Zoomen er skapt for dette, og selv om vi ikke er altfor nær, går det bra likevel. Den prøver å gripe laks både med labbene og ved å stikke hodet under vann, men uten hell. Til tross for størrelsen hindrer dens egen klossethet den i å få tak i de slitne, men fortsatt unnvikende fiskene.

Fornøyde med et nært møte, men ikke altfor nært, går vi tilbake etter å ha festet den klassiske scenen i minnet, den som aldri mangler i noen katalog over Alaskas underverker: når drømmer blir til minner. Været blir dårligere, og det begynner til og med å regne.

En tur gjennom Hope under en halv sol lar oss ta et sprang tilbake i tid. Selv om det ikke er en ghost town, virker det som om tiden har stanset, og med den puster man inn en livsform som ligger lysår fra den vestlige travelheten.

Portage, is og regn

Når vi vender innover igjen, finner vi tilbake til regnet vi hadde forlatt kort tid før og kommer til området ved Portage. Det regner sidelengs i vinden, og vi går til Begich Boggs Visitor Center. Vi spør om det er ventet bedring som kan la oss fotografere disse postkortlandskapene; det ville holde med en solåpning mellom i kveld og i morgen tidlig. Vennlig og nesten smilende sier de at man virkelig måtte ha mye flaks, siden solen viser seg høyst et par dager i måneden. Det medfølende blikket viser at de ikke lyver. Vi er i vannets rike i alle dets former, og det ser man svært tydelig: vannet i de store innsjøene der isfjell flyter, isen fra de frosne feltene i Harding Icefield som går ned til innsjøene, regnet og tåkene som henger i luften.

Alaska Wildlife Conservation Centre

Vi besøker Wildlife Conservation Centre, en ideell institusjon som ligger et titalls km fra Portage, i et tørrere område der Turnagain Arm slutter. Her oppdrettes eller behandles forlatte ville dyr (det finnes to små elger som fortsatt mates med tåteflaske) eller dyr som er funnet skadet. Det er en anledning til å se igjen dyrene vi har møtt under reisen og samtidig møte noen vi ikke har sett til nå (bison, gauper osv.). Det finnes mange bison her fordi et prosjekt for å gjeninnføre dette dyret er i gang; derfor skal en halvvill flokk på rundt femti dyr slippes fri innen 2013.

Selv om de som regel har mye plass og ikke er stengt inne i trange bur, forstår man bare ved å se på dem at de ikke er frie. De har et dempet uttrykk, nesten trist. Helt annerledes enn hos "slektningene" deres som vi så de foregående dagene.

Siste solnedgang over Turnagain Arm

Himmelen klarner igjen og lar oss se den siste solnedgangen over fjorden i en fargemengde uten like. Solen skimtes fra vest bak de gjenværende skystripene og kaster strålene sine over vannet, som gir et strålende gjenskinn.

Kveld ved Turnagain Arm

Vi når overnattingsstedet som ligger ikke langt fra bukten, Brown Bear Motel. Det er det mest spartanske vi har møtt til nå, men ikke uten en gammel sjarm som etter en annen tolkning også kunne kalles gammelt. Enda en overraskelse under middagen. Det er lørdag kveld, og i restauranten/saloonen like ved spiller et countryband. Midt på kvelden ser vi alle tilstedeværende, sangerne først, få tatt bilde med en pen jente som sitter blant det sparsomme publikummet. Senere oppdager vi at hun er en truck driver som er blitt berømt i hele USA takket være en TV-serie som undersøker ulike yrker, og damens yrke er definitivt ikke blant de enkleste.

Å kjøre lastebil i Alaska krever mange egenskaper, og hun legger også til en viss personlig sjarm. På et tidspunkt har vi valgets kval: på den ene siden Turnagain Arm med solnedgangen, på den andre bandet som synger og spiller country blues, mellom tennene den siste grillede kveiten i denne lykkelige alaskanske historien. Når klokken allerede er 23, bestemmer vi at det får være nok for i dag. Vi må pakke kofferten på nytt, siden i morgen er siste dag. Og å ligge og dra seg ville være en forbrytelse.