Dalton Hwy II

Fra Wiseman tilbake mot Fairbanks

Andre dag med nedkjøring langs Dalton, selv om vi begynner med å kjøre tilbake omtrent et dusin miles nordover for å besøke Wiseman, noe som skal vise seg å være svært interessant for å forstå hvordan det er mulig å leve også under slike forhold.

Wiseman og møtet med Jack Reakoff

Her møter vi Jack Reakoff. Han er 53 år, men har et ungdommelig utseende, med et blikk av subtil utfordring mot de mektige som han prøver å holde seg unna. En trygg, men aldri arrogant stemme, rolig til det punktet at den nesten virker ettergivende, mens den i virkeligheten skjuler et hardt skall. Fremfor alt viser han en fin intelligens, nødvendig for å leve i et så fiendtlig miljø. Her omkring er det avgjørende å veie hver handling nøye og vite at en feil gjort i dag kan få dødelige konsekvenser i morgen. Det handler om å forene erfaring, utholdenhet og resonnement.

Erfaringen har han tilegnet seg gjennom årene takket være lærdommen fra dem som har levd her, særlig de siste prospectors (pionerer i jakten på gull) og indianske innbyggere. Han studerte biologi ved universitetet i Fairbanks, før han vendte tilbake hit (der han har bodd siden han var 13 år) fordi han ikke passet inn i den urbane sivilisasjonen. Han snakker med samme fortrolighet og kompetanse både om de kjemiske reaksjonene som skaper nordlys, og om hvordan man jakter eller setter feller. Han veksler mellom intellektuelle aktiviteter og bygging av log cabins eller gjenstander i tre.

Han er en samling av alle menneskelige ferdigheter: kanskje er det den eneste måten å klare seg på dette stedet, der man en gang hver tredje måned må dra til byen, Fairbanks (ca. 300 km grusvei), for å skaffe forsyninger. Til dette trengs 3 dager: to til tur-retur-reisen og en til å "gjøre ærender", eventuelt la bilen eller verktøy stå igjen for reparasjon i løpet av dagen. Nylig måtte han bruke mer enn 5 000 dollar hos tannlegen og mener at tannlegene i Fairbanks, på grunn av den isolerte beliggenheten, er de dyreste i verden. Jeg svarer ikke, men skulle gjerne sagt at jeg kjenner andre steder, ikke like isolerte, der en tannbehandling kan være ødeleggende for bankkontoen.

Selvbergingslivet hans innebærer svært intens jordbruksaktivitet, der han utnytter de lange sommerdagene og tar hensyn til enkelte knep lært på kroppen eller av en eldre indiansk kvinne. For eksempel forteller han at poteter må settes hele i jorden. En minimal feil og sesongen er tapt. Å plante bare en fjerdedel, slik vi gjør, ville ikke spire. I løpet av sesongen fyller han fryseren med vilt og passer på at lagrene aldri faller under en viss grense. Skogen er ikke en slakter som har kjøtt når du vil.

Å jakte er heller ikke så enkelt: å felle en elg på 500 kg på feil sted, eller ikke med første skudd slik at den faller døende i en myr, medfører enorme vanskeligheter med å få den ut. Å skyte dyr krever også erfaring. Bjørner må treffes på nesen eller i området ved halspulsåren; ellers risikerer man bare å såre dem og øke aggressiviteten. Huden deres er vanskelig å trenge gjennom, selv med kuler av stort kaliber, sier han size 35. Å forsvare seg mot lave temperaturer er en annen aktivitet som krever oppmerksomhet og erfaring; -50° er dagligdags i Wiseman, men det gjelder å kle seg riktig og være nøye med detaljene.

Han forklarer hvordan vann, ved visse temperaturer, hvis man kaster en kopp varmt vann utendørs, straks forstøves og kort etter faller ned som snø. De mørke vinterdagene krever god psykologisk og organisatorisk forberedelse for å holde seg aktiv og produktiv. Problemet for mange i Alaska er nettopp knyttet til depresjonen som den lange mørkeperioden kan forårsake, og som en følge av det oppstår en trist naturlig seleksjon bestående av selvmord.

Om vinteren er han trapper, altså jeger av pelsdyr. Han har tre ruter som går ut fra landsbyen og som han alltid holder åpne; én gang i uken går han for å kontrollere om fellene har gitt resultater. Deretter selger han pelsene for å skaffe pengene som trengs for å kjøpe det naturen ikke kan gi. En annen inntektskilde er turistbesøk, der han selger tregjenstander han lager i løpet av den lange og mørke vinteren. Om våren guider han enkelte turister for å se verdens beste nordlys. Han samarbeider også med Universitetet i Fairbanks, som gir ham tester å utføre (særlig innen jordbruk) for å se hvordan bestemte produkter oppfører seg under ekstreme forhold over Polarsirkelen.

Wiseman ligger litt sør for Atigun Pass og representerer den nordlige grensen for å gjøre eksperimenter. Midt i all denne aktiviteten har han fått fire barn, nå voksne og bosatt eller studerende andre steder, som han har klart å overføre sin livsfilosofi til, samtidig som han har beskyttet dem mot kulturell forurensning og urbane fristelser. En datter bor til og med i Galena, en landsby ved Yukon som ikke nås av veier. Om sommeren arbeider kona hans ved Visitor Centre i Coldfoot.

Huset hans er et museum og representerer sannsynligvis ikke noe eksempel for vestlige hygienikere, som på slike steder uansett ville hatt et kort liv, uten antistoffer, men fremfor alt uten instinkter. Kjøleskapet er naturlig: gjennom en luke i kjøkkengulvet kommer man til et hull gravd i jorden, der han om vinteren lar litt varme sive inn for å holde temperaturen over null. Taket er svært lavt av åpenbare termiske grunner, og der henger flere kart, sammen med fotografier og forskjellige ark. Kort sagt et stort skrivebord snudd opp ned.

I tillegg til sitt eget hus har han bygget et annet som fungerte som soverom for barna. Nå er det gjort om til tørkerom for medisinplanter og holdes ved en konstant temperatur på rundt 25° ved hjelp av en ovn. Han har en dyp religiøs sans, så mye at en cabin er brukt som gudshus, en ekte liten kirke med alter og krusifiks skåret ut av et elggevir. Den tidligere General Store brukes som museum for gamle ting, mens et annet lite tømmerhus har en lang rekke hengende gjenstander samt et bord der det ligger fotografier som viser omgivelsene om vinteren, dyr og jaktscener.

Foreldrene hans bor i andre cabins, mens søsteren driver en liten bar der det også selges gjenstander og gaver til turister. Et nødvendig kompromiss for å komme gjennom vinteren. I nærheten av bygda renner en bekk, som hindrer dannelsen av permafrost i en radius på omkring hundre meter, men utenfor dette møter man, under bare noen titalls centimeter, et lag av permanent frost selv om sommeren. Den frosne bakken finnes fra 20 til 2000 ft dypt. På en måte kan man si at livet i Wiseman kretser rundt ham og familien hans.

For å leve her må man ikke være uforberedt, og historien om den unge McCandless kommer i tankene, en byboer uten erfaring som dro for å søke eventyret på steder som var fiendtlige mot ham. Mangelen på forberedelse ble fatal.

Samtalen glir deretter over på oljeselskapene og prosjektet med nye boringer i nordøst, i et vernet område, som også ville kreve en dobling av pipelinen eller en gassledning. Jack er svært kritisk til myndighetene, som han tilskriver en stor del av skylden for den spekulative forvaltningen av ressursen. Han er ikke mot utvikling, men er opptatt av å bevare Alaska fra industriell forurensning. Det ser ut til å finnes rikelig med olje, og at man ønsker å porsjonere den ut for å holde prisene høye. Det mangler ikke metoder: en av dem er å redusere strømningshastigheten inne i oljerørledningen. Dette forklares med tekniske grunner, fordi høyere trykk inne i røret ville føre til raskere erosjon av veggene, og 1300 km rør kan ikke lett byttes ut.

Hvis det skulle være nødvendig å bekrefte at Jack ikke er en villmann i et miljø som derimot er vilt, får vi vite at han også kan fly fly. Til slutt går jeg ut av møtet overbevist om at jeg for første gang har møtt en fri mann.

Beriket av denne erfaringen og på en eller annen måte bevisst på å ha kastet bort mange år av livet, drar vi sørover igjen. Reisecompanjonene våre legger selvfølgelig størst mulig vekt på de mest ubetydelige detaljene og overser helt leksjonen som denne levende erfaringsboken ved navn Jack nettopp har gitt oss. En tilbakevending til opprinnelsen ledsaget av intelligensen menneskeslekten er utrustet med, når den vil bruke den.

I nærheten av Wiseman finnes gullgruver som for tiden er stengt. Prospectors hadde funnet interessante årer. Dessverre finnes det ikke nok vann i området til å sikte mineralet, og derfor virket vanskelighetene uoverkommelige helt fra starten, selv med de tilgjengelige midlene.

Coldfoot og Polarsirkelen

Vi vender tilbake til Visitor Centre i Coldfoot for å se de interessante informasjonskildene. Vi benytter også anledningen til å se den gamle kirkegården, som nå er invadert av trær og vanskelig kan skilles fra resten av den omkringliggende skogen.

Vi stopper ved Polarsirkelen, der vi endelig klarer å finne noe som vekker reisefølgets virkelige interesse. Skiltet som markerer den imaginære linjen til sirkelen, blir bokstavelig talt stormet av turister som vil overlevere til dem hjemme, og kanskje til fremtidige generasjoner, en så viktig (til og med heroisk) handling som de har vært hovedpersoner i. Å krysse Polarsirkelen mens man blir foreviget i de mest idiotiske positurer, blir gjenstand for et langt stopp og et tidstap vi skal få betale for om kvelden.

Himmelen dekkes av lave grå skyer som bidrar til å gjøre øyeblikket tristere og kaldere. De myke åsene er dekket av svartgran, et tegn på at permafrost ligger under. Vi benytter anledningen til å gå noen skritt i en skog full av sopp, og når Polarsirkel-skiltet endelig er fritt for mennesker, tar vi også et minnebilde, bevisste på at det å krysse grensen dit midnattssolen når, i seg selv ikke representerer noen fortjeneste eller spesiell følelse.

Finger Mountain og Yukon Crossing

Når været viser seg fra sin verste side, med lav tåke som til slutt reduserer sikten, når vi Finger Mountain, en virkelig enorm finger av stein som tidligere, på solrike dager, hjalp flygere med å finne ruten mot Fairbanks.

Ved mile 56 er vi ved Yukon River Camp, der Dalton og oljerørledningen krysser den mytiske nordamerikanske elven. Byggingen av broen betydde den endelige fullføringen av Dalton; tidligere brukte man ferger om sommeren, mens man om vinteren krysset på det tykke islaget. Problemet var overgangssesongene. Det krevde halvannet års arbeid og har veidekke av tre.

Vi går for å hente litt informasjon ved det lokale Visitor Centre. Det finnes en bar/restaurant som selger litt av hvert, bare man klarer å komme seg dit gjennom et lag med gjørme som klamrer seg til skoene. Inne finnes et fotoalbum som dokumenterer en brunbjørns vinterlige inntrenging da Camp var tomt. Den klarte å komme inn og ødelegge alt den møtte på veien, helt til den sovnet i en forsinket dvale. Dette skjedde i 2005, da de enorme brannene som ødela området skapte ubalanse hos bjørnene, som ikke klarte å lagre nok reserver for vinteren og derfor vandret uten mål lenger enn vanlig. Lastebiler stopper også ofte ved Camp for en pause.

Stedet er også et byttepunkt for transportmidler. Mange som bor i landsbyene langs Yukon og som ikke nås av vei, forflytter seg med båt (eller med snøscooter om vinteren) på elven og fortsetter herfra med kjøretøy på hjul.

Branner, gjørme og de siste kilometerne av Dalton

Vi møter ofte områder som er helt brent av de store brannene i 2004 og 2005. Årsakene er helt naturlige og faller ifølge ekspertene innenfor den normale biologiske prosessen som råder i skogene. De tjener til å regenerere skogen fra asken av den gamle, så mye at den gjennomsnittlige syklusen i Alaska er 80 år, og i noen områder synker den helt til 26. Svartgran er rik på harpiks og blir lett bytte for ilden. De første pionerplantene som koloniserer det brente området er fireweed, etterfulgt av busker og til slutt høye trær.

Det er overraskende hvordan pipelinen, som bærer en svært brannfarlig last, er helt immun mot branner og, selv når den er omgitt av dem, ikke blir det minste berørt. Noen ganger hender det at mennesket treffer riktig med noe.

Til tross for hyppige regnskyll forblir himmelen ofte klar, i en svært karakteristisk omskiftelighet som fremmer dannelsen av regnbuer. Veien er av og til spesielt jordete og blir til ett eneste gjørmehull når kjøretøyene passerer. Disse hyppige værskiftene favoriserer skapelsen av særegne og svært fotogene landskap.

Dalton Hwy ble skapt og derfor planlagt svært raskt, og noen strekninger viste seg dermed å kunne forbedres. For å prosjektere den hadde man brukt satellittbilder. Dessverre var området sør for Yukon på tidspunktet for kartleggingen rammet av store branner, som hindret klare resultater. I et bestemt område ble veien trukket opp på svært omtrentlig vis og ble derfor svært krevende for sjåførene som kjørte den, så mye at en dal fikk navnet Happy Man. Den som kom seg uskadd gjennom, kunne betrakte seg som en lykkelig mann. På 1990-tallet ble den forbedret med en bypass som gjør ruten lettere. Det er interessant å merke seg hvordan vegetasjonen i mellomtiden på nytt har tatt den ubrukte strekningen i besittelse.

Nattlig retur til Fairbanks

Vi kommer til enda et stoppested mens tiden går og kvelden begynner å falle. Vi stopper hos en pionerfamilie som har kjøpt et stort område og for tiden lever av å hogge tømmer, skjære det ut og selge turistdingser om sommeren. Familien har vokst betydelig og består nå av 37 medlemmer. Gårdsplassen er en haug av gamle biler og all slags skrot.

Under reisen får vi, mens vi snakker med Emma, vite at bare 1% av Alaskas territorium er privat eiendom, mens alt resten, mellom skoger, parker og reservater, tilhører staten eller er føderalt. Dette overrasker spesielt siden vi befinner oss i en nasjon som har gjort privat eiendom til et flagg man er stolt av. Av denne grunn er jorden svært dyr. Ingen ville tro at landeiendom i Wiseman kan koste mye, selv om det virker utenkelig at etterspørselen er høy. Også i Fairbanks er eiendom utilgjengelig, slik at mange bor i log cabins hele året. For en middels liten bolig ligger leien på rundt 1200-1500 dollar. Samtidig har omtrent 30% av innbyggerne i Fairbanks ikke innlagt vann hjemme fordi tjenesten ikke finnes. I den forbindelse finnes det offentlige dusjer i laundromats.

Dalton slutter når den går inn i Elliott Hwy, som etter noen titalls miles gir plass til Steese Hwy. Klokken 22 er vi endelig tilbake ved East Ramp i Fairbanks, der vi dro fra to dager tidligere. To timer opp og to dager ned. Ærlig talt var returreisen til og med overflødig, og å fremskynde returen med et par timer ville ha gjort det mulig å se alt likevel og vært mer behagelig for alle. Det er uansett en anbefalelsesverdig erfaring på steder vi knapt kunne ha forestilt oss. Som velkomst finner vi en solnedgang som på vidunderlig vis besegler den nordlige helgen som nettopp er avsluttet.

Natt i Fairbanks

Nå er det for sent selv for middag. Vi vender tilbake til John i B&B-et der vi var gjester torsdag kveld, og "spiser middag" med noen kjeks, som kommer i tillegg til smørbrødene fra lunsjen. Lakserettene får vi tid til senere.