Dalton Hwy I

Tilbake sørover langs Dalton Highway

Etter å ha nådd punktet der man bare kan fortsette videre med båt, begynner vi nedturen sørover, som vil kreve to dager for å nå Fairbanks langs de 666 km av Dalton Hwy gjennom øde landskap.

Sag River Overlook og de arktiske våtmarkene

Klokken 8 er vi klare til å dra sørover, og dagen er slik vi forlot den i går kveld. Alt gir håp, og etter bare noen få kilometer forlater vi det meteorologiske grenseområdet mellom land og hav og møter inne i landet en kald sol som skal følge oss hele dagen. Vi stopper på en plass der det står telt og campingvogner til jegere: i denne perioden er jakten på karibu åpen. På et tidspunkt kommer en pickup med fryseboks på lasteplanet for å lagre kjøttet og transportere det.

Vi stopper også et øyeblikk ved Sag River Overlook, et utsiktspunkt over en av de mange elvene som renner direkte nordover, i høyde med pump station nr. 2. Her arbeider 60 personer og det er døgnkontinuerlig overvåkning.

Vegetasjonen består av enkle busker og av mose som er så tykk at den nesten virker gummiaktig under føttene. Landskapet fortsetter ganske monotont. Hele området er fullt av myrer og dammer, noe som er et paradoks siden nedbøren er ekstremt liten, bare 13 cm regn i året. Vannet klarer imidlertid ikke å drenere, fordi permafrosten hindrer passasje ned i de underjordiske lagene, og blir derfor liggende på overflaten. Området kalles derfor wetland, selv om det ikke er særlig regnfullt. Den lave fordampningen på grunn av lave temperaturer bidrar også til myrene. I juni og juli er det en voldsom oppblomstring av mygg og små svarte fluer, som likevel er ufarlige. Slike forhold er kilde til andre fenomener som er typiske for kalde områder, som pingos.

Galbraith Lake

Etter hvert som vi fortsetter, begynner de første fjellene av nakne klipper, helt uten vegetasjon, å dukke opp i horisonten. En enkel piknik klokken 14 i nærheten av Galbraith Lake, etter at vi har måttet godta lange ventetider ved strekninger med vekselvis trafikk fordi veidekket vedlikeholdes.

Langs Trans-Alaska Pipeline

Langs hele ruten går veien parallelt med Trans Alaska Pipeline, som fra tid til annen forsvinner ned under bakken eller hopper fra den ene siden av veien til den andre. Selv om dette tilsynelatende kan virke meningsløst, er det bare en rekke tiltak for å holde temperaturen konstant og beskytte mot de hyppige jordskjelvene som rammer Alaska. Ett av disse er nettopp sikksakk-konstruksjonen. Den legges også underground når den befinner seg i områder med snøskredfare eller i nærheten av pumpestasjonene.

Atigun Pass og det grønnes tilbakekomst

Vi når det høyeste punktet på Hwy ved Atigun Pass, 1 444 m, som også er det høyeste veipasset i hele Alaska, samt det kontinentale vannskillet mellom Yukon-bassenget og det arktiske, der oljerørledningen for noen år siden mistet en god del olje. Man vet ikke om årsaken var tilfeldig eller forsettlig. Landskapsmessig er det ikke særlig vakkert, gitt terrengets hardhet, men det åpner seg behagelige daler på begge sider, og nær veien kan vi se en gruppe Dall-sauer som beiter på det lille gresset som finnes.

Man må ta i betraktning at høyden i forhold til breddegraden selvsagt ikke kunne gi oss palmer. Selv om veien ikke har hårnålssvingene som kjennetegner våre daler, kan man undre seg over hvordan lastebilene klarer å klatre opp her i vintermånedene. Vi våger ikke engang å tenke på hvordan en minimal ulykke kan få dødelige følger under slike ekstreme forhold.

Sør for passet begynner den grønne fargen å vise seg stadig tydeligere etter hvert som vi kjører nedover. Det er ikke lenger bare moser og busker som dominerer, og landskapet blir mer variert. Barskogene i det fjerne gjør panoramaet rikere og mer levende, i klassisk stil for nordamerikanske daler. Også toppene er mykere og mindre nakne enn i nord. Bekkene som renner voldsomt nedover, fører krystallklart vann med seg. Hvis bare det tynne, men irriterende dekket av høye skyer ga plass til solen, ville det hele gi et paradisisk bilde.

Last Spruce og skogens tilbakekomst

Deretter stopper vi et par ganger ved Chandalar Shelf og ved Last Spruce, den siste grana, altså den som representerte nordgrensen for høy vegetasjon. Det står et skilt som fremhever denne pioneren blant granene, som ikke fryktet kulden i så mange år, men ble felt av en idiot som tok den med øks. Vi klarer virkelig ikke å forstå hvilke skyldspunkter man kan tillegge det stakkars treet, som hadde fått som skjebne å bli født og overleve lenger nord enn andre av sin art.

Vi møter jegere på jakt etter karibu. De er bevæpnet med armbrøster og tilhørende piler og forklarer at innenfor en sone på 5 mi. rundt pipelinen kan man ikke jakte eller ganske enkelt bruke skytevåpen. Litt overalt ser man telt satt opp midt i ingenting, mens de venter på at jaktens tilhengere skal komme tilbake om kvelden.

Vegetasjonen begynner å helle mot gult, et tydelig tegn på at høsten ikke vil vente lenge, selv om vi knapt har passert midten av august. Det er overraskende å legge merke til hvordan alt her er tvunget til å konsentrere sin aktivitet i de korte sommermånedene, slik at det kan fullføre sin syklus før frosten igjen tar alt i besittelse. Veien er helt gruslagt; strekninger der man til og med kan nå 40 mph (de dristige lastebilsjåførene med sine trucks kommer også opp i 50) veksler med infernalske partier. Derfor ser man ingen tradisjonelle biler ved siden av pickuper og terrengbiler.

Coldfoot Camp

Vi kommer til Coldfoot når det allerede er kveld, med en siste passasje bestående av 15 mi. asfalt som begynner ved Wiseman. En sann velsignelse for bakendene våre. Tidligere hadde vi allerede møtt noen få miles asfalt ved pump station nr. 2. Vi innlosjerer oss på Coldfoot Camp, den eneste eller en av de få overnattingsmulighetene som finnes i en radius av hundrevis av miles.

Vi spiser middag i en svært original saloon som virkelig smaker av last frontier. Den trenger ingen store kulisser slik det skjer andre steder for å simulere far west; det holder at den forblir som den er. I praksis er Coldfoot ikke annet enn en stor servicestasjon halvveis mellom Fairbanks og Deadhorse, der alle lastebilene stopper for å fylle drivstoff og få seg mat.

Jeg opplever et øyeblikk av panikk ved tanken på å måtte tilbringe enda en kveld uten en Alaska Amber, det friske (og det skulle bare mangle!) lokale ølet. De forklarer at øl ikke kan serveres i rommet der vi befinner oss, men bare i det tilstøtende. Vi flytter gjerne. Buffémiddag i all-you-can-eat-stil med utmerket kjøtt og grønnsaker, utenkelig på denne breddegraden og i denne menneskelige ødemarken. Rommene er greie, men ikke mer, og vi kan ikke forvente store ting av et slikt sted, midt i ingenting, trafikkert hele året av lastebiler og bare i en kort sesong av turister.

Hvis det forandret seg, ville det miste sjarmen sin, noe vi derimot legger merke til i Visitor Centre. Det er en ekte katedral i ørkenen, om enn svært godt laget og med trearkitektur som passer godt inn i omgivelsene. Med tanke på at det bare er i drift noen få måneder i året, sitter man igjen med inntrykket av et pengesløseri som bare er mulig takket være rikdommen skapt av oljen.

Etter middagen tar vi noen skritt for å besøke det; i kveld er det et hyggelig foredrag om hvordan man kan lære av dyrene for å overleve krisen. Aldri hadde vi kunnet forestille oss et så interessant tema behandlet på et sted vi uten frykt for motsigelse kan definere som utenfor verden. En dyktig foredragsholder forklarer med hjelp av lysbilder hvordan karibuene forsvarer seg mot vanskelige årstider ved å migrere, bjørnene ved å gå i hi, mens ulvenes styrke er å samles i flokker og slik kunne jakte bedre og overleve; snøharer og fireweed tørker inn ved sesongslutt for å gi plass til nye generasjoner neste vår. Det er en parafrase på å gå av med pensjon.

På vei tilbake til rommet vårt ser vi jegernes pickuper lastet med bytte i de store fryserne de har om bord. At jakten har gått bra forstår vi av de sammenfiltrede hornene oppå. Det står til og med et helikopter parkert på de store åpne flatene foran. Men man vet jo at i Amerika er alt big.