Denali by Land

Denali: Savage River, Mt. Healy og sledehunder

Vi er altså i Interior. Vekking klokken 7 og frokost på samme restaurant som i går kveld, der noen pannekaker med bjørkesirup får starte dagen. I dag har vi unnet oss litt luksus, men den kommer vi til å betale for senere på dagen. På få minutter er vi ved WAC (Wilderness Access Centre) i Denali, for å prøve å forstå det kompliserte systemet for å komme inn i parken og utnytte de to dagene vi har til rådighet best mulig.

Frokostens bedagelighet gjør at vi akkurat mister skyttelbussen til Savage River, det siste punktet som kan nås med bil og et naturlig turmål. Vi går tilbake og henter bilen, og kjører selv de 14 milene til kontrollpunktet der den begrensede sonen i parken begynner, og der bare autoriserte skyttelbusser får passere. Denne gangen hjelper flaksen og det dårlige været de late: det er få biler på parkeringsplassen ved Savage, og vi klarer å gjennomføre turen vi hadde planlagt.

Vi går Savage River Loop Trail (3,2 km) langs elven, en runde som i hovedsak er flat, og deretter går vi 300 meter opp til utsiktspunktet Savage Rock, der man får fin utsikt over elven og dalen rundt. I det fjerne ser vi Dall-sauer som beiter i fjellsidene. Himmelen er overskyet, men vi slipper i det minste regn.

I mellomtiden går vi for å se kennelen, der vi kommer tilbake på ettermiddagen. Etter et kort blikk på Visitor Centre, med interessante illustrasjoner om parken, og en lunsj bestående av brød og ost spist stående ved bilen, går vi dagens andre tur til Mt. Healy Overlook, med 600 meter stigning (8,9 km) og fin utsikt over dalen i parken som vi skal kjøre gjennom i morgen, og over den vinkelrette dalen ved Nenana River. Takket være noen lysninger klarer vi å se godt nedover, men virkelig vakre dager er noe annet. Vegetasjonen består av or nederst, deretter begynner bjørkeskogen og til slutt de vanlige mosene og lavene som er typiske for taigaen høyere oppe.

Klokken 16 er vi tilbake ved kennelen for å se sled dog show, et amerikansk show der det eneste virkelig seriøse er sledehundene, de ekte heltene i de strenge arktiske vintrene. Parkvokterne bruker dem fortsatt for å bevege seg inne i parken når snøen dominerer og motoriserte kjøretøy ikke ville fungere på grunn av lave temperaturer. Slik har kennelen både en praktisk og en folkloristisk funksjon.

Ridgetop Cabins ovenfor Healy

Trøtte etter den intense dagen drar vi for å sove i Healy, eller egentlig ytterligere 5 miles lenger bort, og så enda en mile opp en bratt grusvei til et sted der man ikke skulle tro at det bor to fastboende med 5 cabins som de leier ut om sommeren. Vi er utenfor alt, og den eneste lyden vi hører er kjøretøyene som suser langt nede på dalbunnens Hwy.

Joyce forteller oss hvordan John arbeidet i kullgruven ikke langt unna, mens hun selv i 15 år arbeidet for etaten som forvalter parken. Nå er de pensjonister, og den eneste aktiviteten er driften av Bed & Breakfastet. De prøver å samle mat og penger i løpet av den korte sommersesongen for så å leve rolig gjennom vinteren, da de sier det ikke er vanskelig å komme seg rundt siden temperaturen ikke går over 0° på lang tid og det derfor ikke dannes is. Snøen forblir i sin naturlige tilstand i flere måneder.

Alt vi ser er bygget med deres egne hender på ryggen av en ås der skogen dominerer, og dette forklarer navnet Ridgetop Cabins. Vi ender dermed i den fjerneste lille hytta, helt omgitt av natur.

En tilstedeværelse i skogen

Etter middag går jeg en tur forbi stedet vårt og hører skritt som beveger seg i vegetasjonen bare noen meter unna. Jeg prøver å forstå hva det er, men klarer ikke å se dyrets silhuett. Jeg trekker meg rolig tilbake for ikke å forstyrre, eller verre, skremme firbeinet som beveger seg i nærheten, i tilfelle det skulle være en bjørn. Dagen etter, når vi snakker med Joyce, sier hun at det mest sannsynlig var elgkua som holder til i området og som nå har to kalver. Derfor er det best å holde avstand, for i en slik situasjon kan de bli aggressive.

Statistikken sier at elger hvert år dreper flere mennesker enn bjørner, men den tar sannsynligvis også med trafikkulykker, der elger om natten utgjør en reell fare for bilister. Vår erfaring i Øst-Canada i 2004 sitter fortsatt godt i minnet og vil nok gjøre det en stund til.

Gjennomskutte skilt og alaskansk lynne

Vi legger merke til at nesten alle veiskiltene er pepret med skudd. De neste dagene får vi vite at dette er et typisk trekk ved alaskansk lynne: jegere som er vant til å skyte på alt, om ikke annet for trening. Det virker merkelig i en stat der følelsen av tilhørighet og respekt for det offentlige er sterk.