Huvsgul II – Tsaatan

Huvsgul Tsaatan

Klokken 5 om morgenen kommer en renholder og banker på for å fyre i ovnen i vår ger. Den utviklede varmen gir oss mot til å stå opp av sengen klokken 6.30. Frokost kl. 7. I dag står det et møte med en Tsaatan-familie, reinsdyrfolkets etniske gruppe. Språket

Vi reiser de 26 km som tar oss til teltet til Tsaatan på en humpete vei. Når vi ser et konisk telt bygget med lerketømmer og dekket med en vanntett laken, vet vi at vi har nådd målet vårt. De har allerede utviklet seg: tidligere dekket de telt med dyreskinn. Den rykende skorsteinen til en ovn kommer ut fra midten av taket. Selv om den er perforert, vil de fortelle oss at varmen fra peisen hindrer regn i å komme inn. Det blir slik! Vi går inn og finner en dame kledd i en deel, som opprinnelig skulle være lilla i fargen. Vi sitter på høyre side (venstre fra inngangen) tradisjonelt forbeholdt gjester, mens hun inntar posisjonen overfor inngangen. Etter noen hyggelige ord som vi utveksler med guiden som oversetter, spør hun oss om vi har noen spørsmål å stille henne. Vi får dermed vite at de lever av å oppdra 17 reinsdyr. Hun er 59 år og har 6 barn, hvorav noen er små, og vi blir overrasket når vi oppdager at vi står overfor en sjaman. Som sådan er det også det medisinske uttrykket for stammen. For å forhindre noen av våre innvendinger, forteller han oss at det ikke er noen sykehus i nærheten, og at sjamanistiske ritualer, i motsetning til vestlige medisiner, ikke har noen bivirkninger. Mens for å kurere ett organ ender vi ofte opp med å skade et annet. For lett, men også vanskelig å argumentere og la oss droppe saken. Hengende inne i teltet er noe kjøtt kuttet i strimler, la tørke. På den andre siden er det medisinske urter også til tørking. Mens bak sjamanen ser vi plaggene de bruker under ritualene deres. Riter som feires ved visse anledninger som begravelser eller høytider. Dialekten deres er veldig nær Tuvan, derfor må de snakke på mongolsk, i det minste for å forstå hverandre med guiden vår. Vi tilbys stykker av brød stekt i smør og usyret, det kalles bortzig. Fra utseendet deres ser de nesten ut som velsmakende babas. Hvis vi glemmer den ødeleggende virkningen de kan ha på leverene våre som allerede er desimert av stress, kan de også være gode. Gjestfrihet krever også at vi tilbys reinribbe kokt og servert kald. Vi begrenser oss til en smak, mens våre følgesvenner ikke forakter å feste. Inne i en wok rett på komfyren koker de noen teblader, de heller i melken fra reinsdyret deres tatt fra en coca cola-flaske (resirkulering er en nødvendighet selv før et miljøverner velger), de siler det for å skille tebladene og de serverer det til oss i boller. Vi overvinner modig synet av silen og koppene og drikker blandingen. Vi føler oss nå som en av dem, og til og med med en viss stolthet.

Apropos reinsdyr som vi møtte i mengde på en tidligere tur til lappenes land, spør de oss om det ikke ville være mulig å få dem noen. Rasen deres svekkes på grunn av kontinuerlig innavl og veksten minker. Stammen har i overkant av tusen rein til sammen, absolutt ikke mange hvis man tenker på at det nesten er deres eneste livsopphold. Et annet problem er representert av unge mennesker, som er stadig mindre villige til å møte et liv med ofre som dette. Den naturlige konsekvensen er deres utvandring mot byene. Av dette viser det seg at det en Tsaatan-leder sa bare er delvis sant: her er ingen tvunget til å bli, av denne grunn vil ingen forlate. En særegenhet ved de som følger den sjamanistiske religionen ligger i begravelser: de begraver ikke de døde, men lar dem bli slukt av dyr, og tilskriver en annen betydning avhengig av om de blir slukt av landdyr eller fugler.

Barna går på skolen i Khatgal: fra september til juni, i sommerferien bor de hos familien. Også å ivareta arbeidet innenfor deres kompetanse. Det som i vårt land ville blitt kalt barneutnyttelse kalles der arbeidsutdanning. Nok en leksjon som vi husker.

De finner teltet sitt i nærheten av innsjøen for sommerleiren, men resten av Tsaatan bor i de mer indre områdene som bare kan nås etter dager med tur på hesteryggen. Det er tydelig at denne familien allerede er vant til å møte turister. De ber oss 5000 T. for å kunne ta bilder inne i teltet, men faktum gjenstår at vi klarer å oppdage en kultur som er enda mer avsidesliggende enn de andre mongolske folkegruppene. De mange sigarettene som ble sett røyke under møtet og noen flasker med vodka som er forlatt inne i teltet, får oss til å forstå at de fortsatt hadde en form for smitte. De har en litt overlegen livsstil enn andre medlemmer av deres etniske gruppe takket være inntekter fra turister. I en pose som henger i bunnen av teltet er det en mobiltelefon, tilstede overalt hvor det er dekning. Mennene bruker tiden på å slappe av og spille kort mens barna leker glade og plukker blomster.

Ikke langt unna er det noen boder som tilbyr lokalt håndverk: beingjenstander, hansker og tøfler laget av kamelull og andre suvenirer.

På vei tilbake ber vi sjåføren vår om å forlate oss ved gårsdagens lagune hvor vi avslutter fotoseansen som forble ufullstendig på grunn av noen skyer. Under lunsj får vi vite at den kinesiske mur ikke ble bygget for å forsvare seg mot hærene til Djengis Khan, men mot angrepene fra hunerne, som noen århundrer tidligere befolket Mongolia og hadde demonstrert ambisjoner om å erobre den kinesiske naboen.

Menyen inkluderer tomatsuppe og deilig buuz. Gå sørover for å se yaks beiter, mens ja de skiller seg ut med innsjø i bakgrunnen. Solen varmer oss i noen minutter til utenfor geren vår mens vi spiller et spill med de nyinnkjøpte sjakkmennene, sjakkbrettet er naturlig nok laget av filt, mens kongen kun kunne representeres av Genghis Khan. Middagen inkluderer spaghetti med ragout. Vel ja, de er endemiske for denne delen av verden hvis de ble importert av Marco Polo. Klokken 19.30 så vi solen gå ned bak fjellene. Etter noen minutter ble himmelen mørkere til det begynte å regne med lyn som projiserte naturskjønne effekter på innsjøen og skogen som omgir den. Komfyren tent, ovnen opplyst av det svake lyset fra et stearinlys og regnet som faller på det ytre arket gjør atmosfæren surrealistisk. I dette øyeblikket ville vi ikke være noe annet sted.