Retning Huvsgul

Retning Huvsgul

Vi fortsetter å bevege oss mot Huvsgul under en sol som tidvis gjemmer seg bak et tynt slør av skyer, men dette er nok til umiddelbart å avkjøle temperaturen. Andy påpeker hvordan Genghis Khan alltid prøvde å holde mongolene unna alkohol for å unngå skadelige konsekvenser. Paradoksalt nok, nesten skandaløst, er det nå til og med et merke vodka som bærer navnet og bildet til den tapre middelalderlederen. Fra de første dagene ble vi overrasket over den økologiske ufølsomheten til mongolerne når det gjaldt å legge igjen avfall. De blir rett og slett forlatt på stedet der de ikke lenger er nødvendige. Slik kan man finne all slags søppel langs gatene, med sterk utbredelse av flasker alkohol. Selv i dagene som kommer vil vi bli overrasket over hvordan et så vakkert miljø blir ødelagt av avfall som ligger igjen overalt. Det som er overraskende er ikke så mye den dårlige hygienen man ser inne i ger, ikke veldig forskjellig fra hvordan fjellboerne våre lever: det ville tross alt ikke være mulig å holde alt skinnende i et slikt miljø, og det ville heller ikke gi mening. Det er snarere likegyldigheten som de legger igjen all slags avfall på offentlig grunn, uten i det minste å bry seg om å stable det opp et sted. Alt blir da verre i byer og deres forsteder.

Våkner kl 7 og avreise ca 9.30 etter å ha spist frokost med spekemat, puré, stekt løk og pakket sammen teltene.

Noen gjetere tar med seg en geit til slakting. Det ser ut som en prosesjon, en trekker bukken, mens en annen følger etter med en beholder for å helle blodet. Vi blir fortalt at geiter er veldig intelligente dyr, derfor innser de og labber når deres siste øyeblikk er bestemt, i motsetning til sauer som dermed forblir tamme til slutten av livet. Landskapet som renner gjennom oss fra siden ser det østerriksk ut, et platå rundt 1300 meter høyt, fullt av lerkeskog og grønne beitemarker. En cowboy sover liggende på bakken noen få meter fra veien mens hesten venter på at mesteren skal våkne. Noen barn prøver å stoppe de få bilene for å selge nyplukkede blåbær. De lagrer dem i krukker, og så snart de klarer å selge en, heller de den i en pose. Tomhet er dyrebart.

Tradisjoner og spiritualitet

Stopp for vannhvile ved Ih Uul, hvor vi ser fra utsiden et buddhistisk tempel. Dagen blir gråere når vi stiger i høyden, mens grøntområdet rundt forblir frodig. Sporet går av og til langs det tørre bekkeleiet. Også her, som allerede sett i Australia, er det en hel rekke med trær som pynter opp i bekkene, som bare fylles opp under vårtining.

Før vi ankommer Mörön får vi også noen dråper regn. Når vi ankommer byen har himmelen en tendens til å klarne opp. I dag er det søndag og mange mennesker besøker markedet, som vanligvis kalles containermarkedet, gitt den rikelige bruken av dem som butikker. Et par fylliker holder hverandre opp, mens andre velkledde viser frem sine del av søndagen. Gitt det usikre været og tiden ikke er lang, bestemmer vi oss for det

umiddelbart fokus på Khatgal

og så til geren vår ved Huvsgulsjøen, hopper over teltleiren som var planlagt i kveld. En ledelse er tatt som etter en tid blir stadig tynnere til den forsvinner, på jakt etter nye, mer panoramiske følelser. Faktisk fyller det vi ser synet vårt og får terrenget til å virke mindre hardt. Det er mange dyr som beiter på prærien, bl.a de første yakene skiller seg ut, dyr som krever kjølige temperaturer selv om sommeren, og haineken, en hybrid mellom yaken og kua, med litt kortere hår enn storfeet med lang frynser. På disse platåene i en høyde av 1900 moh. vi kan fortsatt se noen gers, som er nyttige for å finne en sti, når vi trodde vi hadde mistet den definitivt. Å være et land uten veiskilt, med lite trafikk, men med et intenst nettverk av lite reiste stier, informasjonen hos ger de er livsviktige. Tross alt bor mer enn halvparten av den mongolske befolkningen i denne typen hus. Så vi stopper ved en snill dame, som åpner døren til huset sitt og tilbyr oss sauer aaruul og yak, samt tsuivan, håndkuttede nudler med fettrik strimlet fårekjøtt og sautert løk. Alt tilbys i en bolle, som deretter skylles grovt for å helle i teen med melk. Smaken er veldig god, til tross for rustisiteten til alt rundt oss. Jeg skal ikke nekte for at det ikke var lett å svelge de første bitene, men man kan ikke, og fremfor alt må man ikke takke nei til det som tilbys med en slik vennlighet. Før hun tilbød mat til oss la damen en tsuivan i en bolle og plasserte den på en hylle for gudene, før det hadde hun lagt noen smuler i bålet til minne om de døde. Når vi først ble vant til den blandede gamey og søte smaken av fårekjøttet, var det ingen problemer for resten av turen. Familien eier 400 dyr, for det meste geiter og yak. De er av den etniske gruppen Dharkad, som hovedsakelig lever i det nordlige Khuvsgul, under forhold som få kunne tolerere om vinteren (de forteller oss at temperaturen når -40/45°C.). De gjennomfører 4 migrasjoner per år. De venter på retur av datteren som studerer ved U.B. til høsttrekket. Den spesielt varme velkomsten skyldes også, i tillegg til den velkjente generøsiteten til disse menneskene, det faktum at vi var de første utlendingene som gikk inn i deres ger. Når vi går ut ser vi en 2 liters plastflaske. hengt og opp ned, med bunnen avskåret. Det er en "vask" som du fyller og åpner lokket litt for å la vannet renne ned i ønsket mengde. Høyden er rundt to tusen meter. det gjør klimaet skarpt, men som ved et trylleslag kommer solen frem igjen og vi finner også et spor som fører omtrent i ønsket retning. Til slutt kobler vi på på hovedveien som fører til Khatgal, uten imidlertid å tillate oss å øke marsjfarten, gitt de konstante støtene. Vi forlater Khatgal mens solen går ned og vi skjørter Huvsgul-sjøen som passerer på vestsiden. Også her er veien beryktet på grunn av byggingen av en ny arterie som vil være lett tilgjengelig i fremtiden ger-leirene som ligger langs innsjøen. Vi ankommer campingplassen vår når klokken er 21.00 og mørket har omsluttet skogene som omgir den, mens månen står opp for å lyse opp innsjøen som i en film. Middagen serveres som om vi var på en eliterestaurant, men retten har heldigvis ikke samme raffinement. Det er ingen strøm i vår ger og vi leser noen linjer om morgendagens program ved det svake lyset fra et stearinlys før vi døser.