Jargalant

Jargalant

Selv om søvn er lite mer enn en mening, virker det som et mirakel når det begynner å lyse opp ute. Jeg går ut av teltet, og derfor fra sauehuset, og prøver å bevege lemmene mine sakte, som om jeg sto overfor en kroppslig opptining. Jeg begynner å gå opp bakken som drevet av et større behov. Det handler om å få litt blod tilbake i sirkulasjon. Jeg når en beskjeden høyde og begynner å løpe vanvittig for å gjenopprette et minimum av kroppsvarme. Kulden som var begynnende frem til i går er blitt en realitet. Solen er i ferd med å stå opp herskende og kald, mens stillheten og de milde bølgene i åsene forteller oss om tidene da disse stedene ble slått av hordene av Djengis Khan. Etter noen minutter slutter Bruna seg til meg og sammen kommenterer vi nattens påkjenninger. Vi ser forbauset på når nomadene begynner sine reiser morgenaktiviteter bringe flokkene ut på havet igjen og melke yaksene. Det virker utrolig for oss hvordan disse menneskene kan bevege seg uansett kulde; ja, det som for oss er en iskald morgen, for dem er ganske enkelt begynnelsen på en sommerdag. Vinteren er ennå ikke kommet, og det vil være noe helt annet enn det vi lider nå. Kambah forteller oss at da han gikk ut måtte han skrape isen som hadde dannet seg på frontruta.

I mellomtiden har eskortene tilberedt frokost ute og Kambah tilbyr oss en scene som vi inntil for noen dager siden rett og slett ville ha definert som ekkel. I går la han igjen et fårekjøtt og la det på panseret på jeepen, så mye at jeg later som jeg spør om noen i det hele tatt tenkte på hundenes frokost ved å la den ligge der. I stedet tar han det og fjerner det fettinnpakkede kjøttet, og lar det falle kjærlig ned i koppen te. Vi forsto det ikke, men nå er alt klart og den første forvirringen blir nesten til beundring.

Dagen er vakker og vi drar klokken 9. Vi er innom franskmennene for å se hvordan de overlevde, og fant dem nylig våkne og like kalde som alltid. De har fortsatt et par overnattinger i teltet, men de spør oss om adressen til neste gerleir. Opplevelsen var nok for dem, og de tror at de kanskje ikke en gang overlever den neste. Guiden deres, en jente, sov i sin kanadiske og virker ganske lydhør, mens sjåføren deres villig godtok gjestfriheten som ble tilbudt av nomadene.

Vi dro i retning av provinsen Arkhangay. Landskapet fortsetter å svinge vakre lave fjell (Den gjennomsnittlige høyden til Mongolia er 1580 meter over havet). Noen titalls kilometer fra starten ser vi hauger med steiner som er graver fra eldgamle tider, som dateres tilbake til over tusen år siden. Vi kommer til kysten av Ider-elven til det øyeblikket vi må krysse den med en trebjelkebro, hvis syn det fryser oss enda mer enn den natten vi nettopp tilbrakte. Før vi krysser den anbefaler vi oss selv til alle helgenene vi kjenner, og når vi når den andre siden, letter vi den psykologiske belastningen med noen bilder av den rømte faren på jobben. Vi ser tørre lerkeskoger og blir fortalt at årsaken er insekter som ødelegger hele daler. Det ser ut til at et middel er funnet, men ødeleggelsen består. Midt på formiddagen stopper vi i en gher for en velsmakende te og la oss smake på yaksmør (kjent for sin lipidbelastning) med aaruul kjeks. Vertene er umiddelbart glade for å se oss spise hjertelig. De ser vanligvis veldig masete utlendinger som fremmer det de vennligst tilbyr. Det er rimelig å si at vi alle er fornøyde. De er fortsatt i sommerleiren og flytter snart til vinterleiren. Miljøet er rent og vi planlegger å betale tilbake generøsiteten deres ved å gi dem noen gjenstander som vi tok med til dette formålet, spesielt for de vakre barna. På sin side tilbyr nomadene, gjennom barnas sarte hender, oss fortsatt noen aaruul å ta med oss ​​under reisen.

Terkhin Tsagaan-sjøen og Khorgo-vulkanen

Vi går opp en dal for å nå en høyde, kryssende lastebiler, hvorav mange er lastet med treplanker og vi kan ikke forklare hvordan de klarer å stå imot til tross for veien og belastningen. De er vanligvis gamle sovjetproduserte uraler; Det er utrolig hvordan de klarer å gå ned bakkene med tilhengerne på slep. Veien slynger seg gjennom fjell og daler, og fra det høyeste punktet kan du nyte den et fantastisk panorama, med lerkeskog vekslende med prærier. Snart når vi den vakre innsjøen Terkhin Tsagaan-sjøen omgitt av kratere av utdødde vulkaner, hvor den "yngste" er Khorgo. Den Khorgo vulkan Den har en diameter på 200m. og en dybde på 100 m. Lavastrømmer fra vulkanen blokkerte Terkh-elven og dannet innsjøen. Vi slår oss ned i ger-leiren når klokken nå er 13.45, som ligger noen meter fra kummen som ligger på 2080 meter. høyde, under en kald vind som hemmer solenergi. Vi spiser lunsj i leirrestauranten med kjøttragout og stekte poteter. Vinden avtar litt og vi beveger oss rundt ti km for å se Khorgo-krateret.

Går rundt kanten av krateret er vinden veldig sterk, men utsikten er tilfredsstillende av offer. La oss gå tilbake for å gjøre noe bilde ovenfra av ger-leiren og litt avslapping før middag. Vi blir kjent med et genuesisk ektepar og en italiensktalende guide. Hun heter Zulaa og er en tjueto år gammel student som brenner for Italia nok til å studere språket vårt ved University of U.B. Han tilbyr oss det de her kaller mongolsk vodka, eller fermentert melk med et alkoholinnhold på ca. 12. Den har bare den gjennomsiktige fargen til vodka, men den er god, selv om den alltid beholder en ganske markert ettersmak av meieriprodukt. I mellomtiden kommer også franskmennene, veldig glade for å slippe å slå leir i telt. På TV er det en boksesemifinale ved OL, der den mongolske konkurrenten vinner og kvalifiserer seg til finalen. En fordøyelsesvandring mens vinden roer seg og vi nyter gleden av å sove i en varm ger.