Teheran

Ankomst til Teheran

Natten går fredelig for seg selv om det slett ikke er som å sove i egen seng. Etter en nøysom frokost venter vi spent på ankomsttiden. Den endeløse utkanten av Teheran passerer foran oss, slett ikke så vakker som alle utkantene er, spesielt sett fra et tog. Vi kommer kl 11, en time for sent, men vi stiller oss ikke så mange spørsmål. Taxien tar oss til hotellet, taktisk plassert i nærheten av Imam Khomeini-plassen hvorfra vi umiddelbart etter innsjekking tar oss metroen å gå til Azadi-tårnet, som ligger i vest. Bokstavelig talt betyr "frihetens tårn", og ble innviet i 1971 for å minnes 2500 år med det persiske imperiet under navnet Shahyad Tower, "kongens minnesmerke", senere endret til Azadi Tower etter revolusjonen i 1979.
Å ta metroen er ikke vanskelig, bare følg logikken til de europeiske og spillet er snart ferdig, godt hjulpet av beskrivelsene også på engelsk. Det er rent til det punktet at vi leker og leter etter avfallspapir på gulvet, i vognene snakker høflige mennesker i hvisking som bare skaper bakgrunnssumming, atferd skal tas som eksempel. Tårnet er åpenbart satt inn i en vakker hage, på avstand virker den enda mindre, men når du står under den, kan du beundre storheten og den arkitektoniske kreativiteten til det som har blitt symbolet på moderne Teheran. I sannhet eksisterer det gamle Teheran bare i museer, og av denne grunn bestemte vi oss for å vie bare en del av turen til hovedstaden. Vi går tilbake til sentrum for en Arabian Nights-is mens vi venter på at National Jewellery Museum skal åpne. Det kan skilte med en utstilling av noen av de mest dyrebare og kjære juvelene i verden, samlet gjennom århundrer med kongelige dynastier. Noen få dråper faller, vi ankommer museet og her er en kø av europeiske turister (som har dukket opp fra hvem vet hvor gitt det lave oppmøtet de siste dagene) stort sett allerede avanserte i årevis venter på billetten. Vi sa det, og vi går for å se det etter å ha bestått kontroller, metalldetektorer, skannere og etterlatt hvert kamera eller telefon på lageret. Når vi endelig kommer inn befinner vi oss i et pansret hvelv og voktet til tennene. Døren blir over en halv meter tykk, og førsteinntrykket av lekmannen når han står overfor så mye glitter er å være i en smykkebutikk. Et kostymesmykke av uvurderlig verdi. Gylne kroner med alle varianter av edelstener og fremfor alt de to dyrebare brikkene: tronen og kloden i solid gull med et uendelig antall dekorasjoner og settesteiner. En arv samlet fremfor alt av det tidligere Pahlavi-dynastiet, en endeløs luksus som kolliderer med forholdene der befolkningen levde. Ikke fordi vi besøker smykkebutikker, er det vanskelig å tilskrive noen verdi til det som er foran øynene våre og det påfølgende besøket til Amerikansk ambassade det skaper en slags historisk sammenheng, i et slags årsak-virkning-forhold hvis vi vil se det slik. Sjahen sløste meningsløst bort oljeinntekter og folket gjorde opprør, utviste ham og invaderte ambassaden til hans oppsynsguddom: Amerikas forente stater. Å gå inn i det iransk propaganda definerer som den amerikanske spionasjens hule tar oss tilbake til de triste dagene i 1979 hvor Iran bare endret type diktatur. Både ute og inne har alt holdt seg som den gang. En nidkjær guide, ikke engang tretti år gammel, viser oss en film som forklarer hva som skjedde. Han gjør det med en slik perfeksjon og kulde at en kulde senker seg mellom hans forklaringer og de som lytter til ham, slik at lytternes munn ikke smelter til et uønsket spørsmål. Nettopp på dette stedet som skulle være diplomatiets rike finner vi flertallet avanserte verktøy av tiden angående sikkerhet, kontroll og ødeleggelse av dokumenter eller bevis om nødvendig. Det er ikke vanskelig å danne seg en mening, men det er mye vanskeligere å danne seg en klar mening om hva som skjedde. Akkurat som vi lar spørsmålet om hvem som var de gode og hvem som var de slemme henge i lufta, noe som aldri gir mening i en slik sammenheng. Og spørsmålet ringer i verdens ører igjen som aldri før i disse dager, nesten 40 år etter hendelsene i Teheran.
La oss fortsette reisen med våre tvil for å gå og se den enkle Sarkis armenske katedral og å se noen interessante veggmalerier som er i nærheten.

Teherans urbane ansikt

En taxi tar oss til Dalit bro, et friluftskunstverk, om ikke annet for å nå det krever en reell utfordring for bytrafikken. Plast og slank på samme tid, 270 meter lang, ble brua bygget med innovative metoder. Den tilbyr et skue som ligger som det er i en grønn lunge som fungerer som en cesura mellom sørlige delen og det nord for byen. Sistnevnte er spesielt interessant, rett under de imponerende og fortsatt snødekte Elburz-fjellene. I sesongen må det være fantastisk å gå ned på ski med byen som åpner seg rett nedenfor. Vi spiser middag på en utvalgt restaurant i nærheten for å vurdere bro og by opplyst. Den siste utsikten over Teheran er akkurat det vi ville ha ønsket for å avslutte turen på en passende måte. Det gjenstår bare å gå inn i den tilstøtende parken, lite besøkt men med null risiko, og gå inn på den første t-banestasjonen som tar oss til hotellområdet.