Nord-Skottland

Speyside mellom destillerier og katedraler

La oss komme godt i gang med besøket på Glenfiddich destilleri, hvor den første omvisningen starter kl 9.45 og kl 10.30 blir vi tvunget til å spise litt kjeks som vi hadde i bilen og drikke rikelig med vann for å dempe den muntre oppførselen som følger etter de ulike smakingene. Været er overskyet og temperaturen ligger rundt 8 eller 9 grader. Det hele begynner med en film som viser oss historien til destilleriet: de er i sin femte generasjon og er veldig opptatt av å demonstrere tradisjonen og sammenhengen med territoriet. Årsakene til at destilleriet ligger akkurat på det stedet er forklart: For det første fordi vannet er veldig rent, og for å holde det slik kjøpte de 450 hektar nedslagsfelt. Tross alt selges whiskyen som kommer ut av det vannet mye dyrere. Det er et av de mest kjente destilleriene noensinne. De er 24 gjæringstanker laget av fem meter høy kanadisk Douglas-eik, som inneholder 50 000 liter hver, hvor maserasjonen av den knuste malten finner sted. Etter hvert som den løses opp, produserer den en sukkerløsning som deretter ekstraheres for gjæring, som begynner med tilsetning av gjær til den avkjølte mosten. Gjær gjør sukker til alkohol, og produserer en klar væske. Etter gjæring, som varer i omtrent tre dager, går væsken over i destillasjonsapparatene. Her tas kun hjertet av produktet, da den øvre delen er for lett, mens den nedre delen er for tung. De to sistnevnte blandes så for å lage mer whisky. Bare en vannaktig bakgrunn forkastes. Det er to faser av destillasjon: i den første fasen av fordampning i stillestående jo større væsken kommer ut ved rundt 30 grader, etter andre destillasjon kommer den ut ved 45, så mye at for å gjøre den litt mindre alkoholholdig tilsetter de vann for å få den til å nå rundt 40. Destillasjonen skjer ved separasjon: den nykondenserte væsken ender opp i tre kar som samler henholdsvis hodet, hjertet og halen. Oppvarmingen av stillbildene skjer strengt tatt med vedfyring. Whiskyen legges dermed inne i eikefat. Det kan være fat som sherry allerede er lagret i, som kommer fra Spania, mens andre kommer fra Amerika, etter å ha inneholdt bourbon. Det er omtrent 1-2 % årlig fordampning av whiskyen når den modnes i fatene. Bygg er for det meste skotsk produsert og i alle fall helt britisk. Av plasshensyn gjøres ikke transformasjonen til malt på dette stedet. Ved lov må en whisky lagres i minst tre år, de lagrer den i minst tolv, men de har også femten, atten, for å gå over tretti. Når likøren er produsert er den gjennomsiktig. Fargen kommer fra aldring på fat, hentet fra pigmenteringen av treet. Et kjennetegn ved smaken kommer derfor fra selve fatene, som kan gjenbrukes opptil et visst antall ganger tilsvarende omtrent seksti år med samlet aldring. Dette kan imidlertid forstås av sporene i selve treverket. I utgangspunktet kan du se fra treverket om en tønne fortsatt kan brukes eller i stedet har nådd maksimumsgrensen. For å modernisere fatene passeres en flamme som har som oppgave å åpne porene i veden, som igjen kan overføre smak til likøren. Det finnes spesielle glass for å drikke det, som når de snus flere ganger, klarer å få frem aromaene slik at de konsentreres ved utgangen av glasset og kan oppfattes av nesen. De ulike aromaene kan dermed skilles, selv om hver og en har sin egen følsomhet og reglene rundt smak virker veldig spesifikke avhengig av nesen. For å hjelpe til med å oksygenere likøren, tilsett litt vann. Whisky bør drikkes i romtemperatur, ikke for kaldt, ellers risikerer du å forringe smaken eller fange aromaene i is. I noen avdelinger, spesielt der fordampning og aldring forekommer, er det forbudt å forårsake gnister, selv bare ved bruk av kamera, da tilstedeværelsen av alkohol i luften er ganske høy. Selv brannslukningsapparater har kobber eksteriør. Glenfiddich er den eneste som produserer eller omarbeider fatene innenfor sin egen fabrikk, for å garantere produktets autentisitet. Foreløpig er trenden å bruke single malt, alternativet er blended whisky, bygd opp av en blanding av forskjellige malter, opptil femti.
Noen kilometer unna ser vi bottificio di Speyside-samarbeid og besøkssenteret til Glen Grant, et annet kjent destilleri som ligger i Rothes.

Vi ankommer kl Elgin med en vakker sol, som bare sjelden gjemmer seg bak raske hvite skyer. Katedralen er en av de vakreste i Skottland, ble kalt Nordens lanterne, og også her kan man ikke unngå å tenke på storheten den må ha hatt før raseriet fra interreligiøs ødeleggelse reduserte det til et rent skjelett.

Fra Culloden til Duncansby Head

Vi passerer gjennom Nairn og kommer til slagmarken til Culloden, det siste teateret i en krig på britisk jord, i 1746. Det er ikke mye å se: de er bare vidder av enger omgitt av bølgende åser, du må bare lukke øynene og forestille deg hva som kunne ha skjedd og omfanget av blodbadet som skottene måtte lide. Dette slaget markerer slutten på skotsk uavhengighet og dens integrering i Storbritannia under Londons regi.
Vi er nå på bredden av Loch Ness, men kanskje fordi vi er redde eller mer sannsynlig fordi vi ikke har noen ambisjoner om å jakte på monsteret, går vi mot Inverness, Inver på gælisk står for utløp eller munn, for å krysse den vågale broen over fjorden og til slutt dra nordover. Fra et synspunkt observerer vi de raske bevegelsene til tidevannet, mens en sverm av turister leter etter sel, delfiner og andre marine dyr som bor i disse fjordene. Vi forventet å se en kald nordlig by, men da vi kom ned fra Culloden, skjønte vi at det var flere villaer på bakken med utsikt over fjorden, og ved hjelp av det gode været fikk vi en fantastisk utsikt. Utenfor kysten av Tain fornemmer vi tilstedeværelsen av noen offshore-plattformer, ved munningen av Cromarty Firth. Både i Elgin-området og videre inn i påsken Ross er landskapet preget av bølger som storfe beiter tett på. Det er ikke engang noen få åkre med korn, sannsynligvis bygg. Skogen er knapp og urbaniseringen er høyere enn vi forventet, spesielt byene Elgin og Inverness er veldig travle. Uansett, fra dette tidspunktet vil vi miste konseptet med trafikklys.
Etter Dornoch begynner landskapet å endre seg og vi begynner å se det sanne skotske nord vi ventet. Mindre trafikk, smale veier med mange svinger og villere vegetasjon med store beitemarker med sauer. Den eneste konstanten er den tykke tilstedeværelsen av lyng. Veien runder fra tid til annen havet, for så å bevege seg noen kilometer unna det. Du går forbi for å se det fra utsiden Dunrobin slott, ved hvis inngang en tent peis sprer en behagelig varme.
La oss ta en omvei for å se Lybster, med en sunket og veldig vakker havn, hvor to fiskere legger i vannet hummer og krabber for en form for avl inne i de klassiske kurvene. Noen paneler illustrerer i stedet historien til byen, født på fiske og bevaring av saltsild. Det ble grunnlagt på begynnelsen av det nittende århundre av en magnat, som ønsket å flytte folket som ble fordrevet av klaringene. Takket være silden var det en skikkelig boom, de passerer gjennom disse delene i tykke skoler i månedene mars, juni og september. Alt dette har kanalisert mye arbeidskraft for salting og konservering i tønner, spesielt av kvinner. Det anslås at en ekspertkvinne kan arrangere opptil 60 eller 70 sild i minuttet. Fisket foregikk først med seilbåter, deretter med motorbåter. Kanskje etter endringer i Golfstrømmen, men fremfor alt på grunn av intensiveringen av fiskerivirksomheten, har sektoren gått inn i krise og de få gjenværende har en livsoppholdsøkonomi basert på sauehold eller fiske og oppdrett av hummer og krabber. Etter kystveien kommer vi til John o'Groats, som ikke engang kan betraktes som en by. I sannhet er dette noen hus som kastes rundt av vinden på en uryddig måte, med en terminal for Orknøyene, kun passasjerer. Det er imidlertid verdt turen til Duncansby Head, hvor det er en isolert fyr e dype sprekker som skaper bittesmå fjorder, mens to dukker opp fra vannet koniske stabler omtrent femti meter høy.

Solnedgang over Pentland Firth og ankomst til Orknøyene

Vår daglige tur denne kvelden ender i Gill's Bay rundt kl. 19.00, en halvtime før ombordstigning som tar oss til Orknøyene, etter å ha vært innom for å bestille tidligere. Vi klarer dermed å gå ombord på den siste fergen til øyene, det er tre om dagen, kl 19.30 krysser Pentland Firth. Destinasjon: St Margaret's Hope. Vi vitner en praktfull solnedgang med solen som synker ned i det kalde vannet, på dette møtepunktet mellom Atlanterhavet og Nordsjøen. Imidlertid etterlater epilogen på reisen oss bokstavelig talt tomhendte: navigasjonen varer en god time, i mellomtiden bestilte vi en B&B på kaistedet. Dessverre blir klokken raskt 21.00 og den eneste pub-restauranten i St Margaret's Hope aksepterer de siste bestillingene kl. 20.45. Vi er et kvarter forsinket og det er ikke lenger noen måte å få tak i en tallerken med noe i. De forteller oss om en uspesifisert kinesisk restaurant som ser ut til å være 20 km unna. Om så bare for en prinsipiell sak, i laksens land må du spise noe lokalt og våre nødforsyninger er absolutt bedre enn drageskyene servert hvem vet hvor. Heldigvis har vi fortsatt en bit cheddar til overs med to appelsiner og vi spiser middag med det, akkompagnert av smørkjeks kjøpt på ettermiddagen på Glen Grant. B & B er vakker, stille, men hva er ikke rundt her. Huset er ikke engang låst, det er tross alt ingen tyver som tar seg bryet med å komme til disse øde landene. Det minner oss om den samme fantastiske opplevelsen som vi bodde i Gander, i Newfoundland, øst i Canada, synd at vi ikke kan oppleve den på våre breddegrader også.
På den annen side er de 420 km som er tilbakelagt på veier som virker som svake asfaltstriper allerede mer enn nok for i dag. Vanene er å komme hjem tidlig på kvelden og låse seg inne i stua for å lese, se på TV eller strikke, for kvinner. Det er noe vi legger merke til fra de første kveldene ettersom vinduene, ofte forstørret med buevinduer, vanligvis er uten gardiner, og derfor blir det å passe andres virksomhet den mest elementære operasjonen selv uten å ville det. Det er særegent hvordan menneskene som fant opp begrepet privatliv er de som er mest utsatt for inntrenging av fremmede øyne. Selv om det fortsatt er sommer og vi egentlig alltid har funnet godt vær, er det ingen rundt om kvelden. En av grunnene er kanskje nettopp fordi det nesten ikke er ungdom lenger, mens eldre foretrekker en komfortabel lenestol. Selv om morgenen før 9 er det vanskelig å se en sjel rundt seg. Alt dette til tross for at det fortsatt ikke mangler lys for øyeblikket. Klokken 6.30 er alt perfekt opplyst, mens klokken 8.30 kan du enkelt gå rundt uten hjelp av offentlig belysning. Hadde det ikke vært for effekten av Golfstrømmen, ville øygruppen vært en ismasse store deler av året, men i stedet drives det husdyrhold og jordbruk der.