Everest Base Camp (E.B.C.)

Everest Base Camp og Cho Oyu

Vi må ikke glemme at Tibet tilhører Kina og at dette til syvende og sist fortsatt er et kommunistisk land, selv om det er stadig vanskeligere å innse dette hvis det ikke var for et autoritært regime. 1. mai hjelper oss å huske dette i dag. Guiden vår prøver å gå og få tillatelsene til å gå inn i Everest Park, men dette er ikke mulig siden kontoret er stengt for helligdager. Problemet løses enkelt ved å kjøpe billetter ved det første sjekkpunktet som ligger rett etter avviket fra hovedveien i landsbyen Chai, kort tid etter passkontrollpunktet. En rask stopp og av gårde de 80 km som tar oss til EBC (Everest Base Camp), helt uasfaltert, men i terreng som i utgangspunktet er i god stand. Vi vil lese at regjeringen til og med ønsket å asfaltere det, men Indias opposisjon forhindret det. Å finne den kinesiske giganten med mulighet for å få alle slags kjøretøyer ankommet bare noen få kilometer fra den nepalske grensen, og følgelig noen hundre fra den indiske, betyr å utsette seg selv for store strategiske risikoer. I bytte utstyrte kineserne den så godt de kunne. Klatringen er konstant og til tider nesten umerkelig, den passerer gjennom de siste landsbyene som overlever i den totale tørreheten i bunnen av dalene. En kilde til liv består av kanalene som bringer sevje til avlingene, sauer og geiter har snuten plantet i den karrige overflaten for å beite hvem vet hva. Like bortenfor halvveis kommer du inn i en dal i bunnen av denne står den høyeste toppen i verden. Men det magiske øyeblikket var da vi gikk over en bakke som ligger på km 22 av vei som fører til Rongbuk, et ekte panoramapunkt hvorfra du kan observere 4 topper over åtte tusen (av 14 eksisterende i verden). Fra høyre (vest) kan du se den lange hvitkalkede toppen av Cho Oyu, i midten som en stjerne Everest og rett bak Lhotse. Lenger øst kan du se Makalu. I midten er det flere «små» topper som har bidratt til å lage fjellklatringens historie, en av dem er Pumori.

Cho Oyu

Vi forblir målløse og ute av stand til å si et ord. Høyden har ingen innflytelse, det er følelsen som gjør at vi opplever øyeblikket som om vi var i et uendelig øyeblikk, i sakte film. Stilt overfor en slik majestet blir vi rett og slett overrasket. Everest den er nå noen titalls km unna og derfra ser den ut til å se på oss, med den uunngåelige skyen som stiger opp fra østryggen og går for å dekke horisonten bortenfor fjellet, og igjen renser himmelen foran Lhotse. I Tibet er det 5 fjell over 8000 m som er Makalu, Everest med nærliggende Lhotse, Cho Oyu og Shisha Pangma (sistnevnte den eneste helt på tibetansk territorium), ledsaget av 50 topper som overstiger 7000 m.

Besøk til Everest Base Camp

Når klokken nå er 13.00 når vi målet vårt i dag, Rongbuk-klosteret, hvor vi tar plass i det nærliggende gjestehus. Rommet er av den spartanske typen som vi kjenner godt nå, men som vi skal se er det ikke møblene, men høyden som vil komplisere søvnen vår. Lunsj i kantinen, i midten er yakmøkkovnen som det kokes vann på. Høflighet er en konstant, retten er opp til situasjonen og kvoten. Herfra til selve basecampen er det fortsatt 8 km igjen. Vi dekker første halvdel med terrengkjøretøyet frem til teltleir, hvor du kan overnatte hos selgerne av ulike gjenstander. Vi fortsetter ytterligere 4 km til fots (om ønskelig er det også en skytteltjeneste som går nå og da) og med et hopp på 200 m. av høydeforskjell som er godt spredt underveis la oss komme til poenget utover som vår tillatelse ikke tillater oss å gå. Vi er på 5200 meter og der finner vi den uunngåelige kinesiske politikontrollen. Denne gangen sjekker de ikke om vi har alle kravene for å være der. Rundt oss bildet av en bred dal som går ned fra skråningene til Modergudinnen, foran den nordlige skråningen av Gudinnen selv, på sidene steinete topper som vi kunne finne hvor som helst. Feltet hvor vi befinner oss består av noen telt som trolig tilhører overvåkingssoldatene rundt yaks beiter som av og til ansettes som portører. Vi vil bare se turister som oss når vi forlater det paradiset: de er to kinesiske jenter. Vi klatrer opp på en panoramabakke hvor endeløse bønneflagg vaier og fra den dominerende posisjonen ser vi ekspedisjons baseleir. Vi står overfor Everest; den eksisterer virkelig og vi er der på en strålende solskinnsdag. Nok en gang står vi målløse. Etter de vanlige bildene lar jeg vinden ta meg og mine tanker i besittelse mens pyramiden ruver med sin bulk. Ettersom kontemplasjon gradvis flytter tanker fra den naturlige til den menneskelige dimensjonen, kan jeg ikke unngå å tenke på at historien om moderne fjellklatring er skrevet på dette fjellet, at tragedier har skjedd og at de dusinene av teltene jeg finner der foran meg risikerer å redusere alt til et sirkus. Jeg spør meg selv om jeg har lyst til å gå videre, bestige den, risikere livet mitt, men slutte meg til den lille gruppen av de som har "klatret" Everest. Svaret som dukker opp mens jeg forblir urørlig og stirrer på hver eneste detalj av den triangelen av stein som endrer seg fra grå til oker, er at jeg vil bestige den forutsatt at jeg er i stand til det. Bak påstandens tilsynelatende selvfølgelighet ligger et puristisk resonnement. Å nå toppen av Everest har nå blitt en utflukt som du bare trenger å ha penger til, betale for organisasjonen og være i god allmenntilstand. Selskapene dedikert til formålet tar seg av resten, som for profitt sørger for utstyrte ruter, oksygen i mengde og all annen komfort som er forenlig med høyden. At noen uheldige mennesker møter dårlig vær eller udiagnostiserte plager hører med, men flertallet slipper uskadd unna. En mani som ser at USA er blant lederne av denne sporten stammer fra næringslivet og hvis miljøkonsekvenser er velkjente. I år er det sekstiårsjubileum for den første bestigningen og for anledningen er campingplassene enda mer overfylte, både på nepalesisk side og på denne. Når jeg observerer det, sier jeg til meg selv at å klatre på den må være en jobb for profesjonelle, folk som dedikerer livet til disse bestrebelsene (og noen ganger til og med mister det), men som er i stand til å gjøre det med minimal ekstern støtte, og vet hvordan de skal klare seg på egenhånd og ikke henger i et tau som betjenes av andre. Da vi kom tilbake til Italia oppdaget vi at "Gnaro" Mondinelli var der og steg til toppen for tredje gang. Dette forsterker bare min teori om at bare de sterke har rett til det. Etter disse øyeblikkene som ser ut til å vare en evighet, og som bærer evighetens verdi, begynner vi nedstigningen. Sammen med Lapu, som satte seg på skyttelbussen, men går av med oss, tar vi en hyggelig prat om hjemlige vaner, utveksling av informasjon på verdens tak. Mens vi går ser vi også tomme oksygenbeholdere (som de som brukes til insektmidler) kastet dit uten den minste omsorg. Tilhørte de noen som dro til baseleiren eller til en erobrer av Everest?

I Rongbuk drar vi for å besøke stedet kloster, den høyeste i verden. Merkelig nok sameksisterer munker og nonner (nonner) her, mens det tidligere var to separate strukturer. Dette skyldes det faktum at kulturrevolusjonen hadde ødelagt begge klostrene, men bare ett ble gjenoppbygd. For å konkludere, la oss ta det klassiske bildet av stedet: klosterets stupa med Everest i bakgrunnen. Naturens hellige forenes med åndens i et enkelt bilde.

At det er få besøkende skyldes også den nylige gjenåpningen av basecampen. Årsaken som førte til nedleggelsen av EBC ser ut til å være knyttet til demonstrasjonene fra utlendinger i 2008/2009 til fordel for Tibet, som ble fulgt av bilder med det tibetanske flagget, til det punktet at baseleiren ble et teater for å be om større autonomi for regionen. Som svar stengte den kinesiske regjeringen tilgangen i et helt år, tilsynelatende ble det gjort unntak for fjellklatringsekspedisjoner og kinesiske besøkende. Som flaks ville de 1. april i år gjenopprette tilgangen til leiren. En annen lang periode med nedleggelse skjedde imidlertid i 2008, samtidig med at den olympiske fakkelen passerte, som ble heist opp på verdenstaket. Et symbol på fred og brorskap tjente til å gi nok en demonstrasjon av makt blandet med arroganse fra dragens side.

Det er tid for middag og vi går tilbake til huset gjestehus hvor vi ser en stor gruppe motorsyklister som ankommer fra Nepal (amerikanere og australiere) komplett med lastebil på slep. Vi nyter ektheten like mye velsmakende lokal mat ispedd rømninger til utsiden for fange solnedgangen. Vinden er sterk og solnedgangen har frisket opp miljøet. Vi legger oss kl 20.30, det er ikke noe annet å gjøre. Og her begynner marerittet som vil tvinge oss til å holde oss våkne til neste morgen. Selv om vi ikke har noen problemer knyttet til akklimatisering, kan vi ikke sove. Hvis vi var et annet sted ville det vært nok å gå ned og bruke tiden på å lese eller se på TV. Men det er ikke mulig her: det er ikke lys (generatoren slås på kl. 20.00 og av rundt 22.30) og klokken på bordet som viser en temperatur på 6° i rommet fraråder å forlate posen. Å puste mens du ligger ned er vanskeligere enn i oppreist stilling, slik at du nå og da må stikke hodet ut for å ta inn mer oksygen.