Whitehorse

Morgen i Whitehorse

Vi våkner tidlig, men det er ikke strøm og følgelig ikke vann. Vi får beskjed om at de driver med vedlikehold i området og at hele området er uten strøm. Heldigvis har vi fortsatt nok bensin til å nå Rancheria rundt åtti km unna, et serviceområde hvor vi fyller på, vasker ansiktet og drikker en kaffe. Forfrisket tar vi Alaska Hwy 1 i retning av Teslin i et bølgende landskap, innkapslet i boreal skog med speilsjøer som gjenspeiler det. Toppene av de omkringliggende lave fjellene er dekket av snø. 80 km fra Teslin Vi kommer over en enorm nylig brent furuskog. Selv i morges var temperaturen 10° og nådde så 25-26° i rushtiden, det er ikke snakk om solens tilstedeværelse.

Ankomst til Whitehorse

Alaska Hwy på denne strekningen er vakker, grensen er 100 km/t, men du kan enkelt reise i 120 km/t, utsikten er fantastisk. Bestod det Yukon-elven vi kommer til Hyles Canyon, hvor elven smalner på grunn av effekten av høye steinvegger som øker strømmen betraktelig. Dette skapte store problemer i tidene da veier ikke fantes og Yukon var eneste kommunikasjonsvei. Vi går inn i Whitehorse, hovedstaden i Yukon, som med sine tjue tusen innbyggere virker som en metropol. På slutten av århundret var det en rolig by med 500 mennesker, i dag er det en blanding av gammel banebrytende sjarm og moderne byplanleggingssans. La oss se på historien SS Klondike (dampbåt i tjeneste på Yukon til 1962), Fish Ladder al Withehorse Rapids Dam. Dette er «stiger» som laksen bruker til å svømme oppstrøms på stedet der det er laget en demning, ellers ville det hindre passasje av fisk. Vi ser også tømmerskyskraperen som ikke imponerer oss spesielt og Old Log Church (den eneste trekatedralen). Når vi forlater byen tar vi Klondike Hwy. 2 nordover: landskapet endres mot et desidert tørrere terreng. Bare flere bjørker og de vanlige furutrærne vokser overalt, høye og smale. Vi går langs Laberge-sjøen og reven, for å møte igjen Yukon-elven, som snor seg gjennom en rekke svinger. Osene som veien klatrer opp på ser ut til å være laget spesielt for å beundre dem. Temperaturen svinger mellom 30 og 32°. I Carmacks-området er det skilt som indikerer årene som skogen rundt ble ødelagt av brann, vi ser at de varierer fra 1958 til 1998. Årstiden fremstår som veldig tørr, så mye at flere bjørketrær allerede begynner å få høstfarger. Der det var branner begynner det sakte å gro underskogvegetasjon, mens skjelettene til de brente furuene blir stående i flere år. Mot bunnen ser vi Five Finger Rapids, noe som ga gullgraverne en vanskelig tid da de tok seg oppover elven.
I Whitehorse besøkssenter booker vi Skagway-hotellet (i ettertid oppdager vi at hvis vi ikke hadde gjort det hadde det eneste alternativet vært å bli i bilen) og kveldens "lodge". Gitt at mobiltelefoner kun er tilgjengelige i Vancouver-området, har ikke sistnevnte engang fasttelefoner, så mye at vi ringer operatøren som vi kommuniserer en alfanumerisk kode til og de kobler oss til via radio. Moose Creek Lodge ligger faktisk ikke i et tett befolket område. De første boligene er i Stewart Crossing (et serviceområde), mens byen Dawson City ligger 160 km unna. Lastebilen med forsyninger kommer kun en gang i uken, og det er denne kvelden. Den sveitsiske damen fra Thun som kjøpte den i 2002 (hun emigrerte for 8 år siden) er fornøyd med den nettopp derfor. Det er ingen problemer med naboene, og hun holder seg ung med vintertemperaturer som når -50°, men hun tilbringer tiden i Mayo siden det ikke er turisttrafikk på veien og derfor ingen forretninger gjøres. I den perioden begrenser han seg til å lage håndverkssuvenirer som han skal selge til sommeren. Hun er en autentisk elsker av det store nord og forakter ikke virksomhet krydret med god gjestfrihet. I fjor begynte de første snøfallene i september, mens i oktober falt snøen i massevis frem til mai. Veiene er også i god stand: snøen ryddes jevnlig og det er ingen risiko for is. Å ja, for i mange måneder stiger ikke temperaturen over null, så nedbøren forblir snørik og det er mindre utglidning. Av denne grunn sprer de ikke salt, på det meste sand. Det er imidlertid en tørr forkjølelse og fortsatt utholdelig, i alle fall for de som er vant til det. Vi befinner oss i permafrostområdet, bakken under oss tiner i omtrent et par meter, men dypt nede er det islagt hele året.