Rio Gallegos

Rio Gallegos

Dagen fremstår umiddelbart som vakker og vinden blåser som vanlig i disse partiene. Når jeg ikke får sove lenger, benytter jeg anledningen til å ta en tur som lar meg a første kontakt med Patagonia. Sola skinner knapt lyser opp landet, selv om det har vært klart i flere timer nå. Dette er tross alt årets lengste dager og vi er rundt 50° sørlig breddegrad. Vi spiser frokost på bensinstasjonen som ligger på andre siden av veien og vi går umiddelbart på jakt etter den første utflukten mot Cerro Calafate. Det er 1 ½ time. å gå, uten stier, forbi en rekke støtteben som ligner på de man ser i westernfilmer. Store harer rømmer oss gjennom buskene. Når vi klatrer tar vinden mot til oss og når vi når det høyeste punktet, som faktisk fremstår som et platå, kan vi knapt reise oss. Landskapet er imidlertid fantastisk. Under en strålende sol skiller isbreene som pryder Andes-toppene seg ut i det fjerne, nærmere Argentinosjøen som noen isfjell flyter på, under oss El Calafate og mot øst den endeløse patagonske steppen, den vi skal reise gjennom på ettermiddagen. For omtrent en million år siden nådde tykkelsen på isen i disse delene 600 m, så mye at uberegnelige steinblokker etter isbreen ble funnet rett på Cerro, hvis topp er et enormt plan, kanskje jevnet ut av isens konstante virkning. Nær cordilleraen nådde tykkelsen 1000 m.

Mot Rio Gallegos

Vi går tilbake for å dra til RIO GALLEGOS (100 000 innbyggere, hovedstaden i provinsen Santa Cruz). Etter en times reise vi stopper i Esperanza, et sted glemt av mennesker, kanskje av Gud, men absolutt av politikere. Dette kan i hvert fall forstås ved å lese arkene med klager og krav som er lagt ut inne i baren av det vi kan kalle nabolagsutvalget. Hvis alt går bra vil det bo et titalls mennesker der og stedet er valgmessig irrelevant fra første stund. Derav mangelen på interesse fra den politiske klassens side. Underveis får vi våre første møter med guanacos (fine dyr fra samme familie som lamaer) og rheas (store strutslignende fugler, relatert til den afrikanske strutsen, men ikke til den australske emuen).

Rio Gallegos er hovedstaden i provinsen Santa Cruz, som er den siste provinsen på det patagoniske fastlandet før Magellanstredet. Vinden feier gatene som møtes i rette vinkler (enveis) uten å avkjøle mye. Det er her avdøde Nestor Kirchner ble født, og det viser seg fra begynnelsen. Han gikk bort for bare et par måneder siden og hovedgaten er allerede oppkalt etter ham. Imidlertid ser det ut til at han fortjente anerkjennelsen han ble gitt.

Vi tar en titt på hotellet som er vert for oss og i julestemning begir vi oss ut på en rundtur i byen. Dessverre er håndverksmarkedet og museet dedikert til pionerene stengt, men vi rekker likevel å ta en tur i den lille havnen hvor det ligger noen flotte hjem, og fremfor alt klarer vi å komme frem til det tidspunktet vi kan spise middag. Egentlig begynner middagstid rundt kl. 21.00, men hvis du vandrer litt rundt kan du finne noen restauranter som mater de sultne enda en time tidligere. Denne gangen er det det første stykket cordero (lam) av vår søramerikanske opplevelse, og vi blir umiddelbart venner. Et mørkt Quilnes-øl er et verdig motstykke.