Torres del Paine I

Paine

Torres Del Paine Park (Chile)

Vi seiler på Lake Pehoé og Cuernos del Paine

I mange år med vandring rundt i Alpene og utover, hadde det aldri skjedd å starte en tur med en 40 minutters fergetur for å nå starten på stien. Dette er hva som skjer i stedet i den første av de to dagene dedikert til Paine Park. Men la oss gå i orden: gitt at fergen går 9.30 og ikke venter på oss, prøver vi å ta med frokost så tidlig som mulig og 6.45 er vi klare til å gå. Langs veien kommer du over vidder med lupiner og kvaster (vegetasjon som vil prege hele området), mens tallrike rever krysser veien tidlig om morgenen. Vi må også registrere oss og kjøpe en billett som gjelder tre dager i parken. Vi ville vært helt i tide hvis det ikke var for at under ruten som fører til den sørlige inngangen til parken (Guarderia Serrano, hvor vi kjøper inngangspasset) dukker det opp noen glimt som tvinger oss til å stoppe for beundring og derfor også for fotografering. Selv om vi ikke er trollbundet av en slik skjønnhet, går tiden, men vi ankommer Pudeto for å gå om bord i en båt fullpakket uten tro med turgåere av alle slag og opphav. Vi seiler på Lake Pehoé, med turkise farger så intense at de virker solide i nærvær av Cuernos del Paine og hans naboer. Kort tid etter avgang er det Salto Grande, en foss som fungerer som en forbindelse mellom to innsjøer og representerer en av attraksjonene. Vi forblir på dekket av katamaranen, surret av en sterk vind som ikke påvirker motstanden vår foran et maleri av uovertruffen utførelse. Som en kunstner bare kunne ha begrenset til å kopiere den fotgjenger. Himmelen fungerer som en motvekt til innsjøens farger eller omvendt. I mellom hever massive fjell tuppene til toppen av bratte vegger. Fargen på vannet kalles også "bremelk". Dette skyldes de veldig fine sandpartiklene i suspensjon som lar alle farger filtrere gjennom bortsett fra blått, som derfor reflekteres. Litt det samme som skjer med fargen på isen, jo mer komprimert den er, jo mer uttalt er blånyansen.

Den dobbel farge på steinene den stammer ved bunnen fra den avkjølte magmaen, og gir liv til granitt. Den mørke delen over skyldes i stedet sedimenteringen av vulkansk støv som nådde en tykkelse på noen hundre meter. Erosjonen av isbreene gjorde så resten, og skapte vegger høyere enn 1000 meter.

Ankomst til Paine

Når du er i land, begynner en ny nedtelling. I dag har vi tenkt å ankomme et utsiktspunkt som ligger i Frances Valley (samt en del av W-ruten), og vi må være tilbake for 18.30-fergen. Å komme videre ville bety å overnatte på stedet og ødelegge neste dags planer. Med klokke i hånden teller vi mellomtidene, vel vitende om at på vei tilbake vil vi ikke kunne gjenopprette noen, siden det hele er opp- og nedturer. Med start fra tilfluktsstedet Los Cuernos, på en time og 40 minutter når vi Campamento Italiano, inne i en ny skog, og tar dermed Frances-dalen og gå inn i den opp til Campamento Britannico (på samme tid) som ligger høyere opp, men uten å gjøre stor forskjell i høyden. Den siste strekningen gir til slutt en god stigning for å nå et utsiktspunkt som ligger i sentrum av dalen, hvorfra du har en fantastisk utsikt. I sannhet går vi opp litt lenger i retning av Cuernos om en annen time. Motsatt ligger Cerro Paine Grande-gruppen med sine imponerende isbreer. Returen er like rask som lang og noen ganger gjort monoton av trettheten som begynner å dukke opp, absolutt ikke av landskapet. Vi kom tilbake en halvtime før katamaranens avgang, det vil si på det tidspunktet vi hadde satt oss, bare for å unngå å ta noen risiko. I alt dekket vi minst 900 meter. av høyde på en dag hvor vi nøt konstant solskinn og uforglemmelige bilder. Som med utreisen krever returen et par timers kjøring på en grusvei og ankomst Puerto Natales finner sted tidligst 21.30. Vi feirer den fantastiske og lange dagen med en centolla med majones og laks a la plancha på restauranten La Barbuja.