Ming-gravene
Vi blir hentet kl 8 for å gå og besøke Ming-gravene. Det handler om gravene til 15 keisere av Ming-dynastiet lokalisert ved foten av skråningen til Mount Taishou (opprinnelig Mount Huangtu). Den vi besøker tilhører en keiser som kom til makten rundt 10-årsalderen og døde som 59-åring: han var ikke høyt elsket da han var uinteressert i administrasjonen av staten for å dedikere seg til alkoholisme og andre tidsfordriv. Han lot byggingen av graven starte i ung alder for at den skulle stå klar når den tid kom. Stedet ligger nordvest for Beijing og anses som spesielt egnet for «keiserens hvile» i kraft av en hel rekke geomantiske beregninger og det faktum at området ligger mellom et fjellområde og elven. Det samme resonnementet gjelder også for keiser Qin Shi Huangdi i Xi'An. Langs veien ser vi fruktavlinger, spesielt fersken dekket med haglnett. Ferskener er vanligvis hvite og er forbløffende i størrelsen, og ligner nesten på meloner.
Det er ikke mye igjen å se av gravene da det første og andre inngangshuset ble ødelagt av kulturrevolusjonærene og bare basene kan sees lenger, mens for å nå delen der keiseren ble gravlagt går man 27 meter ned. frem til den faktiske graven hvor også prinsessen og favorittmedhustruen er gravlagt, siden keiseren ofte hadde en kone pålagt av hoffet og det politiske miljøet, men han hadde også medhustruer, hvorav den ene vanligvis inntok rollen som favoritt, en posisjon som også ga den verdi fra et politisk synspunkt. Når du går ned trappene som fører til gravstedet, oppdager du at det er svært lite igjen å se ettersom gullet og jaden ble stjålet av de røde garde, mens det som ikke hadde noen verdi ble spredt: det som er igjen av komplekset er absolutt interessant, men det er bare en liten del av det som burde vært der.
Å gå ut er det en Dør i kinesisk stil som symboliserer overgangen mellom de dødes rike og livets rike. Det må krysses ved å uttale uttrykket "tilbake til virkelighetens rike". Kvinner må gå gjennom døren med høyre fot, mens menn må bruke venstre. Par kan holde hender. Fra det punktet mot graven begynner en sirkulær omkrets å minne om himmelen, mens den forrige delen er firkantet, og representerer jorden og derfor jordisk liv.
Ankomst til den kinesiske mur
På en times kjøring mellom grønne åser kommer du til Great Wall, i Mutianyu, 90 km nord-øst for hovedstaden, i et område lengst fra hovedstaden og mindre besøkt av mengder av kinesiske turister. Rett før vi når Muraglia spiser vi lunsj på et sted som også selger ørret, som kan være lik vår eller hvitaktig i fargen tenderer mot gult. Vi går opp veggen til tårn 8 å gå til de 6 den representerer grensen for den renoverte delen: vi fortsetter videre inn et område det nå har vokst vegetasjon på og på gangveien kan du knapt få øye på en sti. Vi går tilbake for å gå opp til tårn 14 og samles igjen ved tårn 8 hvor vi tar stien som fører til parkeringsplassen ved den sørlige inngangen, hvor suvenirselgerne er fulle, men også et rikt utvalg av tørket frukt skiller seg ut, inkludert kiwi. Langs hele ruten kan du høre susingen av sikader, en konstant som følger hele ekskursjonen, så mye at den ser ut til å være produsert av et elektronisk instrument. I byen kan du imidlertid høre sangen av sirisser, andre dyr som er bestemt til å bringe lykke: her har det nå blitt en lyd som er vanskelig å høre selv på landsbygda. Noen butikker selger dem i spesielle bur.
Når vi kommer tilbake, slynger veien seg gjennom vegetasjon og ulike avlinger. Kornet skiller seg ut og det er overraskende hvordan selv de små terrassene som er laget på noen få kvadratmeter kan brukes til dyrking. Veggene som avgrenser dem er laget av flotte røde murstein som passer godt inn i periodens grøntområder.
Tilbake til Beijing spiser vi middag i restauranten på Xi Zhan stasjon (den største jernbaneterminalen i Asia) hvor vi venter på toget av 20.02 som vil ta oss til i løpet av natten Xi'An. Å ta toget i Kina krever sikkerhetstiltak som ikke er tilstede her, da det er nødvendig å få røntgenfotografert bagasjen og vise billett og pass, hvor nummeret står på billetten. Vi deler køya med to kinesere, som vi ikke kan kommunisere med i mangel av et felles språk. En er imidlertid hyggelig og vi klarer på en eller annen måte å uttrykke oss med gester.
