Gå tilbake til Lhasa I

Fra Darchen til Saga

Visse tilfredsstillelser gjenoppretter ikke energi til kroppen, og det å lide av høyde er ikke en psykologisk følelse som kan bekjempes med en dose godt humør. Vekkerklokken om morgenen finner meg våken igjen og klar til å gå. I dag skal vi sitte mesteparten av dagen, frem til Saga. Vi vil bare gjøre noen mellomstopp for å strekke på beina og overholde de stumpe lokale fartsreglene. Til lunsj stopper vi ved et tehus hvor du kan se et tverrsnitt av lokalsamfunnet. Ledelsen er typisk "familie": en mor med tre små barn åpner teltet for oss, vi går inn og legger drikkofferene på bordet mens vi blir tilbudt velsmakende te. På slutten vil vi legge igjen det som ikke blir konsumert samt et tips for dekningsavgiften. I disse delene er det vanlig å gjøre det på denne måten. Noen gardiner er blå med skrifter på kinesisk og ble distribuert etter jordskjelvet. Innvendig er de isolert mot kulde, de har solcellepaneler som lader et batteri, som brukes til å drive noen verktøy som mobiltelefoner, TV, radio og så videre. Nomader kommer hit for sesongen og fungerer som en spartansk lastebilstopp. De var spesielt nyttige inntil for noen år siden da det tok to dager bare fra Saga til Darchen. For ikke å snakke om 90-tallet da eventyret kunne ta opptil en måned på grunn av fraværet av veier. De få kommunikasjonsveiene var grusveier som krevde vadesteder og andre risikofylte ruter.

Dargyeling tehus og kloster

Et hyggelig mellomspill følger Dargyeling kloster, som ligger på en høyde hvor vi kan si det tabeller over buddhistisk lov. Faktisk er det fullt av tap som jeg er på rapporterte ufattelige mantraer men harmonisk i våre øyne. Noen i høy relieff, andre i lav relief. Nå og da dukker det opp en yakskalle med sin forsonende betydning. Vi tiltrekker oss det nysgjerrige blikket til håndverkerne som pusser opp klosteret, mens vi fortsatt er like beundret av deres manuelle dyktighet, nå fortapt på våre breddegrader. Rundt kl 18 tar vi oss over den siste bakken som inkluderer dagens rute og når Saga. Hotellet har rom som er nesten nye og til og med overdrevet for den triste byen på 4600 moh, mens badene fortsatt skal pusses om og fortsatt har den "gamle stilen". Det eneste problemet er at det ikke er vann, noe som tydeligvis er sekundært for de strenge tibetanerne, men ikke i det hele tatt for vestlige formål. Vi iscenesetter en nærmest kulturell revolusjon og hotellsjefene klarer å berolige oss ved å tilby dusjer på de nærliggende offentlige badene. Kompromisset passer alle parter og vi avslutter kvelden på en kinarestaurant, et fellesskap som nå er flertall selv i lille Saga. Å si at det ikke er noe å se nøyaktig skisserer det eksisterende landskapet, å leve der som mer enn en saga ville være et ekte mareritt. Til tross for det elektriske teppet våknet vi om morgenen og det var bare 9° i rommet, heldigvis tok vi ikke temperaturen før vi la oss.