Gå tilbake til Arusha

Retur fra Lake Natron til Arusha

Når vi våkner kl 05.00 etter den eneste varme natten av oppholdet i denne delen av ekvatorial-Afrika, gjør vi oss klare og demonterer teltet på en halvtime, i stillhet for ikke å forstyrre de andre bobilene og uten å spise frokost. Veien er forferdelig (å tenke på at det til og med går gjennom den rutebuss), en humpete grusvei full av jettegryter der Land Roveren svaier og hever en støvsky rundt den. La oss be om at det ikke stopper nå, for i dag er ingen spøk, vi har returflyvningen, men vi har også en trøstende margin. Akkurat i det øyeblikket solen står opp vi stopper for spise frokost og det er på dette øyeblikket jeg ønsker å fokusere på et øyeblikksbilde som kan være det avsluttende øyeblikket på reisen. Lamek legger en duk på panseret på terrengkjøretøyet som tar fram kaffetermosen, vi byr på massevis av kjeksrester, solen kommer for å lyse opp scenen med sitt gulaktige og nesten horisontale lys. Stående spiser vi frokost i midten av ingensteds, tørre busker som venter på regnet og karrig mark, alt vakkert bare av vinkelen som lyset kommer fra. Vi nyter dette øyeblikket like tomt som det er enormt, hvor strålene gjør et bilde ubeskrivelig bare med ord. Det er konklusjonen på disse to spektakulære ukene som bare en soloppgang eller solnedgang kunne gjengi riktig.

Siste timene i Tanzania

Det er ingen, på et visst tidspunkt et lokalt terrengkjøretøy passerer men vi er nå ferdige og det er ingen risiko for å krydre frokosten med pulver. Vi la i vei igjen for noen titalls km med grusvei, de siste. Etter hvert svinger vi sørover på vakker vei som forbinder Arusha med den kenyanske grensen. Selv om vi er typisk afrikanske, er vi nå i sivilisasjonen: hyttene viker for murhus, tradisjonelle klær viker for enkle klær som ligner mer på våre. Om en halvtime er vi i byen for å kjøpe te og kaffe, Lamek kjøper inn fersk ingefær til oss. Det er litt tid igjen til en siste lunsj (vi smaker også på ugalien) som vi inviterer vår guide og kokken til. Før ankomst til flyplassen deler vi ut tips og er klare for siste strekning mot den lille, men imøtekommende flyplassen. Her tar vi farvel og går gjennom kontrollene som skal ta oss til ombordstigning i tide. Resten av reisen vil ikke innebære noen overraskelser, og forsegler en opplevelse født på alt annet enn gode spor, men forvandlet til en fantastisk mulighet til å se og lære. Siden det ikke var min første afrikanske opplevelse, tenkte jeg at infeksjonen med den mye omtalte afrikanske sykdommen ikke hadde påvirket meg, og at jeg var vaksinert fra den, enten jeg liker det eller ei. Etter denne turen er jeg ikke lenger så sikker, menneskene jeg møtte skapte et bånd med landet og dets skjønnheter, og innpode en følelse av nostalgi i avreiseøyeblikket. Kan det være at de var fjellfolk?

Tutaonana baadae! (Vi sees snart på swahili)