Madonna di Campiglio og Brenta Dolomittene

Skyene vedvarer delvis, men har steget og du kan også se glimt av klarvær; de la også et hvitt lag på tuppene over, ikke engang så høyt oppe. La oss ta en spasertur rundt i byen mens den våkner, og dermed puste inn det sanne livet til Livigno, endret av stokkingen av turister. Butikkeierne mottar de første leveransene og forbereder seg på å åpne butikkene sine, mens de prater med hverandre. Før avreise er det et must å kjøpe diesel til €0,785/liter, litt over halvparten av hva du betaler i resten av Italia. Været ser ut til å bli bedre og vi drar tilbake mot Foscagno, hvor de lot oss passere tollen uten kontroller.

Neste stopp er Bormio (1250 m), hvor vi gjør en gå i sentrum skyene gir snart plass til blå himmel og temperaturen er desidert varmere. Adda, selv om den er liten og godt før den når Iseosjøen, renner voldsomt på grunn av regnet de siste dagene. Byen, så vakker som den er, kan raskt besøkes og vi er klare til å dra til Santa Caterina di Valfurva, når vi oppdager at veien er stengt som en forholdsregel på grunn av mulige jordskred. Vi kommer dermed tilbake fra den eneste mulige ruten, den vi kom fra for å gå ut før Tirano, og dermed unngå Edolo, og

møte den episke stigningen av Mortirolo uten å ha forutsett det på forhånd. Fantastisk overraskelse og opplevelse da du må reise veldig forsiktig på grunn av den smale, bratte og svingete veien (32 hårnålssvinger oppover og 17 nedover for å nå Monno). Som flaks vil vi møte kjøretøy i motsatt retning på tilgjengelige punkter. Imidlertid er det fortsatt beundringsverdig å se hvor mange som klatrer opp bakken på sykkel (ikke e-sykkel), så mye at vi føler oss klart underlegne dem.

Ovenfra er utsikten fantastisk og himmelen er klar. Vi når Tonal etter å ha spist lunsj på et fantastisk rasteplass i Ponte di Legno, hvor bordene var fordelt på grunn av Covid. Den ligger langs elva, så det var en enkel og fantasifull lek å lage vannbekker som renner ned gjennom engene og hvileområdene, i en desidert hyggelig sammenheng. På bakken ser vi minnesmerket og den ossuary fra første verdenskrig, hvor soldatene som ble gravlagt på de forskjellige kirkegårdene i nærheten av kampsonene ble samlet, inkludert noen østerrikere. Vi er nå i provinsen Trento, himmelen er klar mot Lombardia mens Trentino-siden fortsatt har noen skyer. Passet er ikke det vakreste, det skylder sannsynligvis sin berømmelse til geografiske i stedet for panoramiske årsaker. Det er mange skianlegg der, og tre kuber skiller seg ut uten balkong og uten noen fornuft, i en stil som er typisk for østeuropeiske land, men som er nyttig for skiløpere.

Nedstigningen til Dimaro er like jevn som den er vakker

gå tilbake til Madonna di Campiglio, sjekk inn på hotellet som ligger 7 km før byen og gå deretter for å få

sti nr. 10 som fører til høye fossefall i Vallesinella hvor kildene til Sarca ligger. Stien er vakker, den klatrer godt, men skiltene er ikke spesielt tydelige: vi vil se bakkene faller ut av veien og derfra, med en kort stigning, tilbake til Madonna di Campiglio. I mellomtiden begynner det å regne selv om vi ligger delvis i ly av skogen; heldigvis når vi når de høye fossene ser det ut til at det åpner seg og vannet begynner å gnistre med Brenta Dolomittene titter ut i bakgrunnen gjennom tåkene. Høye furutrær omkranser oss i det øvre området, med rik bøkeskog lenger ned. Vi går ned for å se de midterste fossefallene som renner inn i et steinamfiteater, vi går opp igjen for å hente asfaltveien som vi ville ha fulgt ved å gå opp med bilen, etter å ha bestilt billetten eller betalt €10, noe vi heldigvis ikke gjorde: så vi fullførte hele turen til fots i en slags ring. Det begynner å bli kaldt og vi er litt våte av regnet, rundt klokken 18.30 returnerer vi til Madonna di Campiglio for en rask og kjølig spasertur i sentrum for å se det lille den har å vise til, men fremfor alt for å beundre den bratte slalåmbanen for menn (3-Treen) som nesten stikker ut over sentrum: i år arrangeres løpet 22. desember. Byen har ikke mye karakter, den strekker seg langs bunnen av en litt bratt dal med dårlig eksponering. Arkitekturen er heller ikke så stor, med noen få blomsterpotter, en utelukkende turistnatur i en dal som ikke kan sammenlignes med Livigno. For å sikre god sirkulasjon skapte de en tunnel parallelt med byen, gravde ned i fjellet med tre utganger, og deretter ned mot Pinzolo (en by til felles med Madonna di Campiglio). For resten er det en rekke butikker, ledige turister og vakre grøntområder rundt. Fra utsiden fremstår Genzianella-hotellet som nesten gammelt, med dårlig vedlikeholdte blomsterbed i en lite turistsammenheng. Rommene er også beskjedne, selv om de passer for våre behov. Tvert imot er restauranten et møtested for folk fra storbyene som oppholder seg i Madonna. Alt ligger godt til rette, servitører med romersk aksent som viser frem profesjonalitet og raffinert mat til skade for det rustikke miljøet. Noe vi setter relativt pris på, også gitt dosene som ikke akkurat er taverna-stil. Til slutt skal vi spise godt, men i en spesiell sammenheng og ikke helt i tråd med forventningene. Det er flere turister enn i Livigno og vi vil se enda flere de neste dagene i den sentrale delen av Dolomittene. Det har begynt å regne igjen, så det er ikke plass til en tur.